Fiskeri er næringa der du kan høre om full fest og dype kriser, om både flotte folk og mannsgriser - alt i samme setning. Dette er næringa hvor du får høre at alt går an, samtidig som alt er låst. Svarene du får kommer an på hvem du spør. Og fasiten blåser i nordavinden, som Bob Dylan kanskje ville sagt det hvis han skrev viser om den norske fiskeridebatten.

Resultatet kan bli at folk flest gir opp å forstå sammenhengene, og heller låner øre til den høyeste utestemmen

Alt dette formidles i ymse språklige innpakninger. Den klassiske utestemmen kjenner vi alle. Den er vanskelig å besvare uten at man selv må heve røsten og legge seg på samme volum. Det går ofte ut over nyansene, tilhørerne står ikke alltid like opplyst tilbake etter slike samtaler.

Det andre ytterpunktet er byråkratspråket. Også det er vi vel vant med, og mange kjenner nok hvordan det kiler i hjernebarken når formuleringene blir for snirklete. Også det går ut over nyansene, og folk står ikke bare uopplyst tilbake, men også en smule provosert.

Stortingspolitiker Geir Jørgensen fra Rødt ropte for et par uker siden varsku om at byråkratspråket nå er i ferd med å bli et demokratisk problem. Anledningen var regjeringens høring av den såkalte «Modell X» for hvordan de omsettelige kvotene skal fordeles når de utløper på tid.

Det er lett å raljere over ordlyden i høringsnotater om kompliserte spørsmål. Men samtidig som man kritiserer embetsverket for å benytte et ekskluderende stammespråk er det verdt å spørre seg om det er språket som er problemet – eller om selve temaene faktisk har blitt så vanskelige at de er vonde å formidle på vettig vis? Selve innholdet i saken om såkalt «fordeling av strukturgevinst» var i alle fall såpass vanskelig å bli enige om rent politisk at Norges Fiskarlag måtte ha tre uker ekstra på å levere sitt innspill.

Kløktige ordsmeder kunne garantert gjort statlige høringsdokumenter mer forståelige. Men fiskerinæringas kommunikasjonsproblem handler om mer enn språkvask. Næringa rammes inn av forhold det faktisk er viktig å forstå før man gir seg i kast med diskusjonene. Det handler om kryssende interesser mellom nord og sør, hav og land, stor og liten, bare for å ha nevnt noen få.

Og alt dette forventes det at folk skal forstå, samtidig som både næringas egne utøvere og politikerne ikke alltid reiser i folkeopplysningens ærend.

Den pågående kvotemeldinga kan bli enda en sak der folk flest har god grunn til å være forvirret over hva som egentlig foregår. For mens næringa selv og flertallet i rikspolitikken vet at denne saken ikke handler om noen revolusjon, skaper enkelte politikere inntrykk av at vi står foran et nytt stort avgjørende slag om kystens fremtid.

Det gjør vi ikke.

Det er tverrpolitisk enighet om relativt stø kurs i kvotepolitikken. Selve kvotemeldinga ble da også vedtatt i forrige stortingsperiode, mens det som nå omtales som «Kvotemelding 2.0» i praksis er etterarbeid på noen få enkeltpunkter fordi det ble gjort dårlig håndverk i forrige runde. Og som fiskeriminister Bjørnar Skjæran nå erfarer, var det lengre lerret å bleke enn han hadde sett for seg.

Like skadelig som ekskluderende stammespråk er det derfor at enkeltpolitikere gir inntrykk av at stortinget står foran en debatt om «omfordeling av fiskeressursene», slik Rødt snakker om. Eller muligheten for «en ny retning på fiskeripolitikken» som Senterpartiet nylig har gått ut med pressemelding om. Sistnevnte har sågar lansert en egen høring i forbindelse med arbeidet med ny kvotemelding.

Nytenking er bra, fritenking også. Men alt til sin tid. Av og til bør også politikere erkjenne at temaene som ligger på bordet faktisk er både tekniske og kompliserte. Når de ikke gjør det, men isteden spiller opp til debatter om tema som ikke står på dagsorden, bereder de bare grunnen for nye skuffelser blant folk flest.

Resultatet kan bli at folk flest gir opp å forstå sammenhengene, og heller låner øre til den høyeste utestemmen.

Fiskerinæringa står ikke i noen særstilling. De fleste sektorer er vanskelige å forstå: Energimarkedet, samferdsel, sykehusvesenet - alle sektorer har sitt eget stammespråk og sammenhenger som krever litt hjemmelekser. Forslag til enkle løsninger møter ofte kvist i møtet med virkeligheten, og det er ikke alltid enkelt å forklare borgerne hvorfor det blir slik.

Men det betyr ikke at hverken byråkratene, næringa eller politikerne skal gi opp. Folk flest ønsker å forstå, og det er ingen grunn til å undervurdere sitt publikum. Objektive fakta kommer ikke til å gå av moten.