Nordområdene er Norges strategiske kjerneområde. Forsvarets operative tyngdepunkt er her. Derfor er det underlig at vi ikke har forsvarsrelatert næring eller industri av betydning her hvor Norge og Nato har sine aller beste forutsetninger for innovasjon, eksperimentering og utvikling. Er det ikke noe vi kan få gjort med det? Svaret er å ta politiske grep. Men de må tas nå, og mulighetsvinduet er i høst. Om bare noen uker skal regjeringen velge hvilken ny stridsvogn skal Norge anskaffe for Hæren. Med det følger muligheter for å få mye mer ut av 19,6 milliarder forsvarskroner enn ren militær kampkraft. Når 75 prosent av de 72 nye stridsvognene skal rulle rundt i Hærens hovedinnsatsområde i Bardu og Målselv, er det avgjørende å bygge opp smarte løsninger for logistikk, vedlikehold, trening og utvikling akkurat her. Det er her systemene skal virke, og operativ evne vil øke betraktelig ved å etablere kortreist sivil og militær støttestruktur. En god sikkerhetspolitisk løsning med klima- og miljø-gevinst i forhold til alternativene.
Jeg hadde besøk av både de tyske og koreanske leverandørene i sommer, men jeg har ikke nok sakkunnskap om moderne stridsvogner til å argumentere for det ene eller andre systemet. Men jeg har forståelse og meninger om hva Norge bør stille som krav til konkurrentene, utover den operative ytelsen, i et lengre levetidsperspektiv. Krav og forutsetninger som bør tilføre verdi både til Nord-Norge, og til den leverandøren som velges. Jeg venter derfor at min egen regjering ser nøye på potensialet for bred verdiskaping i nordområdene hos de to tilbyderne til denne storanskaffelsen.
Investeringen i nye, moderne stridsvogner er helt nødvendig, og Stortingets vedtak om dette viser politisk ansvar og klokskap. Anskaffelsesprosessen blir håndtert med dyp faglig, militær og merkantil innsikt av etaten Forsvarsmateriell. Den endelige beslutningen skal likevel tas på politisk nivå, av regjeringen, ved Forsvarsdepartementet. Politikerne skal ikke velge vogn. Men regjeringens ansvar er å velge den beste helhetlige løsningen; den som samlet vurdert best tjener både rikets sikkerhet og samfunnsutviklingen i et større perspektiv.
Flere sett krav må altså stilles. Ved siden av funksjonelle ytelseskrav og økonomiske rammer, er såkalt gjenkjøp alltid en tung faktor i forsvarsanskaffelser. En leverandør skal garantere likeverdige kjøp av forsvarsrelaterte varer og tjenester fra Norge som motytelse for sitt salg. Det er med andre ord store summer og store muligheter for norsk forsvarsindustri knyttet til et slikt kjøp.
Tidligere anskaffelser har knapt nok gitt noe direkte investeringer i nordnorsk industri og næring i det hele tatt. Ikke så rart, siden vi gjennom etterkrigstiden ikke har hatt grunnlag, kapital, vilje eller evne til å skape tyngre bærekraftige virksomheter knyttet til forsvar og sikkerhet i nordområdene. Vi skal ikke skylde på industrien. Politikere på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, har hittil på ingen måte evnet å legge til rette for større forsvarsindustriell tilstedeværelse og aktivitet i det forsvarsmessige arktiske kjerneområdet.
Men nå har vi altså en ny, stor sjanse som både Norge, Nord-Norge, Forsvaret, forsvarsindustrien og NATO vil være tjent med, med utgangspunkt i den store stridsvognanskaffelsen.
For det er særlig to aspekter ved nettopp denne anskaffelsen som baner vei for nye etableringer i nord: For det ene, rett og slett den økonomiske størrelsen, nær tjue milliarder kroner. Det er det største kjøpet av landmilitære systemer i norsk historie. Potensialet for gjenkjøp er dermed tilsvarende.
For det andre, den banebrytende teknologien et nytt stridsvognsystem vil føre med seg: Som ryggrad i de fremtidige mekaniserte kampbataljonene vil de nye stridsvognene nå bringe Hæren fullt og helt over i en fulldigitalisert struktur, med nye, mye mer effektive måter å drive operasjoner og føre krig på; tett integrert med luft-, sjø- og cyber-stridskrefter. Disse to inngangsverdiene åpner for helt nye former for teknologi-relaterte støtte- trenings- og utviklingsfunksjoner, både innafor og på utsiden av de militære enhetene. Og nettopp for slike nye typer kunnskapsbaserte virksomheter — militære og sivile — ligger forholdene glimrende til rette nettopp her i kjerneområdet i nord. Her finner vi de beste og mest krevende forhold for bruker-nær eksperimentering og utvikling, sammen med alle typer nasjonale og allierte avdelinger — i reelle operasjoner og stridsmiljøer. Dette har både britene og amerikanerne skjønt. Det burde være åpenbart for det norske Forsvaret også.
Sammen med de andre forsvarskommunene Målselv og Sørreisa, har vi i Bardu, sammen med fylket, arbeidet med denne tilnærmingen som næringsrelatert idé i flere år: Konseptet Innovasjonsbase Nord, har hatt til hensikt nettopp å koble industri og akademia til militære avdelinger i Nord-Norge.
Den store stridsvogn-avtalen gir altså en unik anledning til å gi Nordområdemeldingen et sårt tiltrengt innhold. Regjeringen kan få dette til å skje
Godordene har vært mange, inklusive i forrige regjerings forsvarsindustrielle strategimelding. Nå har altså vi en stor, helt reell anledning til å gjøre disse ideene til virkelighet gjennom stridsvogn-anskaffelsen, hvor klare krav til leverandørene kan bidra til å skape nye, store verdier for regionen og nasjonen, for Forsvaret og forsvarsevnen.
Alt for lenge har nordområdesatsingen vært en uasfaltert vei med gode intensjoner. I nord er vi vant til å levere råvarer. Vi har begynt å bli flinkere til å foredle dem, og skape lokal og regional merverdi, enten det er fra fisk eller fjell. Men enda ikke fra forsvar, selv om vi her også tilbyr de aller beste råvarene: Store skyte- og øvingsområder, luftrom, seilingsleder og havner. Og ikke minst: Vi er en forsvarsvillig befolkning som stadig lever med belastningene fra all denne aktiviteten. Tiår etter tiår.
Jo, vi tjener fortsatt en del på Forsvarets nærvær i Troms, selv om stordrift og rammeavtaler favoriserer store forsynings-leverandører i sør. Men nå er altså vinduet åpent for nye teknologi-arbeidsplasser som kan skape ny næring og gi attraktive og verdiskapende sivile arbeidsplasser, også for forsvarsansattes partnere.
Verdien av Nord-Norge kan ikke måles bare i arbeidsplasser og skattekroner. Den største nasjonale verdien er den sikkerhetspolitiske. Derfor har regjering etter regjering framholdt nordområdene som Norges strategisk viktigste område. Det kan vi gjøre med å tiltrekke norsk og internasjonal forsvarsindustri til vårt område. Ikke med tradisjonelle fabrikker og samlebånd, men med forskning, innovasjon og samvirke, i samspill med militære avdelinger og akademiske miljøer, midt i det arktiske kjerneområdet.
Eksperimentering og utvikling her vil dessuten forsterke den militære aktiviteten ytterligere; i seg selv et tydelig strategisk signal på evne og vilje til å videreutvikle et sterkt nord med helt konkrete, synlige virkemidler – som dessuten demonstrerer teknologisk overlegenhet.
Det er vår del av landet som er mest utsatt for å bli trukket inn i væpnet konflikt eller krig på norsk territorium. Slik var det under den kalde krigen, og slik er det fortsatt. Jeg argumenterer derfor for at vi stiller politiske krav til selskapene som får kontrakter på store forsvarsleveranser. Bruker-nær tilstedeværelse og nyskapende aktivitet i de strategiske og operative kjerneområdene er ett slikt. Dette er sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er nærings- og utdanningspolitikk. Nasjonal politikk og nordområdepolitikk. Den store stridsvogn-avtalen gir altså en unik anledning til å gi Nordområdemeldingen et sårt tiltrengt innhold. Regjeringen kan få dette til å skje. Det som kreves nå er handling.