Deler av Europa står i brann, verdensøkonomien skakes i grunnvollene, mens naturen presses av tørke og flom om hverandre. På toppen av katastrofen surfer norsk fiskerinæring. Som en kork på opprørt hav. Knapt fuktig. Kan det skyldes at ordet krise ligger i næringens DNA?

Vi er på vei inn i det fjerde året med unntakstilstand i verden. Først ble vi lammet av korona-pandemien som bokstavelig talt tømte gatene for folk. To år tok det oss før vi kunne kaste munn-bindene.

Men verden var ikke før begynt å normalisere seg før russerne satte Ukraina i brann og kastet verden ut i en ny og blodig krise, som denne gangen har krevd tusenvis av liv. Fortsatt har vi ikke sett slutten, men har alle fått merke en ørliten del av krigen gjennom handelsblokader, energikrise og derpå følgende inflasjon.

Hva med norsk fiskerinæring? Vår tradisjonelle krisenæring her til lands. For oss som er født og oppvokst i fiskeværene langs kysten, har ordet krise nærmest stått i kø gjennom hele oppveksten. Kobbekrise, tørrfiskkrise, saltfiskkrise, markedskrise og torskekrise var en del av hver-dagsspråket. Når krisen slår inn over samfunnet for alvor, da har fiskerinæringen alltid kommet godt ut.

I krig og elendighet har tilgang på mat alltid vært en kritisk faktor. Samferdselsårer ødelegges, blokader hindrer de kjente farledene og varestrømmen stanser i mange tilfeller opp. Dermed oppstår det matmangel i deler av verden. Konkurransen om de tilgjengelige proteinkildene øker dramatisk. Nettopp her ligger norsk fiskerinæring. Med havet og fjordene fulle av fisk, vil mat-vareleverandørene alltid gå seirende ut så lenge de får varene på markedet.

Vi skal selvsagt ikke undervurdere betydningen de økende energiprisene har hatt for fiskerinæringen. Samtidig er ikke kvotene i Barentshavet eller langs norskekysten de samme som vi har levd med de siste årene. Resultatet er at det både blir dyrere å fangste og produsere fisken. Fiskerne henter imidlertid inn mye av de økte oljepriser gjennom økt konkurranse om fisken de bringer i land. Derfor er det produsent-leddet som må ta den største støyten.

Økonomisk krise? Neppe mer enn den næringen skaper selv

Heldigvis er Norge et lite og ubetydelig land i den store sammenheng, slik at kronekursen svekkes når verdens-økonomien utsettes for press. Det er godt for produsentene som gjennom valutakursene klarer å hente inn en liten margin tross den knallharde konkurransen de må gjennom for å skaffe råvarer til fabrikkene.

Mens verdensøkonomien har vært under alvorlig press helt siden 16. mars 2020, har egentlig livet om bord i fiskerinæringens skute stort sett fått gå som normalt. Det har vært nok salt til alle sår. Krigen har heller ikke klart å samle næringen, men man står som normalt godt splittet i de tradisjonelle leire. Små mot store, hav mot fjord. Og nord mot sør.

Her er intet nytt, og man vet stort hvor man har hverandre om man ikke ligger i gråsonene. Det fikk ikke minst Kjell Bjørnar Bakken erfare for ei uke siden da fiskerne i Nord-Norge gikk sammen. Han ble mistenkt for å være for stor for de i nord, dermed ble han vippet ut som leder. I stedet skal Roger Hansen lede kursen inn mot Maråk & co når Norges Fiskarlag skal møtes om ett års tid for å banke gjennom den endelige organisasjonsmodellen.

Men for den som tror siste ord er sagt, ja han kjenner neppe fiskerne. Mye kan skje på et år — selv med verden i krise.

Selv om pengene har strømmet inn, har 2022 likevel vært et bratt år for fiskerinæringen. Spesielt i høst har det skjedd mye. Etter at Jonas Gahr Støre kom snublende inn i maktens innerste korridorer, har næringen fått mye nytt å forholde seg til. Fiskeriministeren har bidratt godt. På tross av at han for det meste har vært usynlig langs kysten, har han klart å få opp temperaturen med å ro i utakt med den jevne fisker.

Hans første store prosjekt var å rydde opp i kvotemeldingen som han mente var et makkverk. Men den druknet etter hvert i grunnrenteskatt da han ble skjøvet i fremste linje for å forsvare en skatt ingen kjenner virkningene av, men som likevel innføres. Titalls av milliarder forsvant over natta i børsverdier, og havbrukerne avlyste de aller fleste utviklingsprosjekter de hadde satt i gang.

Skjæran får neppe mer goodwill etter Skatteutvalgets forslag om å utvide grunnrenten til også å omfatte fiskerne. Bare ei uke etter at han fikk så øra flagret for forslaget om å jage fiskebåtene lengre til havs, kan han nå bli skjøvet fram for å forsvare nok et skatteforslag som han selv er motstander av. Er det rart Bengt Rune Strifeldt, høyresidens fiskeripolitiker nummer en, kan stå stille i båten og bare glise.

Bakom det hele synger Kystfiskarlaget. De har skaffet seg ei makt storebror i Trondheim akkurat nå bare kan drømme om. Store omveltninger — som eksempelvis sporingsvedtak og havdelingsspørsmålet, kommer dalende nærmest ut fra det blå, uten at de tradisjonelle kanalene blir konsultert.

I stedet vifter Kystfiskarlaget kontinuerlig med Hurdalserklæringen, og har fått SV til å presse regjeringen fra skanse til skanse i fiskerispørsmål. Sporing og havdeling er sannsynligvis bare stikkord for hva som kan komme.

Vi skal i hvert fall få nok å skrive om også når vi snur kalenderen. Men økonomisk krise? Neppe mer enn den næringen skaper selv. Om ikke staten nå skal slå til med ei grunnrentebeskatning som virkelig kjennes.