I Aschehougs konversjons-leksikon finner vi følgende om begrepet samfunn: «Egentlig sammenkomst, samvær, nå mest brukt om en samling eller en sammenslutning av individer til et fellesskap, især om en gruppe av personer som bor på et samlet område og er knyttet sammen ved felles behov, interesser, innbyrdes hensyntagen til hverandre og som derfor ofte danner grunnlaget for en administrativ enhet».
I Norge i dag kan vi på dette grunnlag skille mellom «bysamfunn og bygdesamfunn». For noen tiår tilbake i tid var ulikheten mellom disse to begrepene tydelig og klart forskjellig, men med en gjensidig avhengighet. Men etter flere års styring med Høyres sentraliserings-politikk, er denne forskjellen vanskeligere å få øye på. Men skal vi ta vare på vår kulturarv, er det viktig å vite hva det gjelder. Jeg forsøker meg derfor på et raskt overblikk over den utviklingen som har skjedd.
Opprinnelig oppsto byene som et sentrum for ulike tjenester til fiske og jordbruk i nærmeste omland. Der var båtslipp og verksteder og spesialforretninger som ikke fantes ut der fiskere og bønder holdt til i omlandet for de stedene som etter hvert ble til det vi i dag kaller for byer. Dette ga et avhengighetsforhold som gjorde at byen vokste i takt med veksten i sitt omland.
Nå er det storsamfunnet med sin politiske styring som er ansvarlig for å gi hjelp når det trenges
Denne samhørigheten kom klart til syne under siste verdenskrig, der folk i byene i stillhet kunne få tak i både fisk og landbruksvarer som ble gitt uten tyskernes viten og kontroll. Dette kunne skje som følge av bekjentskap og familietilhørighet. I byen kunne en finne varer som den gangen ikke var tilgjengelig på den vanlige butikken heime.
Det var til eksempel vanlig at fiskere på tur heim fra storsildfiske, eller Lofoten og Finnmark, var innom byen for å kjøpe «kjoletøy til ho mor», eller andre småting til barna heime. I de fleste familier var det også der slik at kona var heime og holdt orden både på gård og fjøs med dyr, og sin egen familie.
På landsbygda var det her i nord svært få gårdsbruk som var stor nok til at hele familien kunne leve av gårdsdrifta. Der var det slik at mannen var borte på fiske det meste av året, og var bare innom når han trengte ny matforsyning og rene klær. Med unntak av tid til våronn, høsting, slakting og hogst av vinterbrensel, var øvrig arbeid både i fjøset med ulike dyr som kuer, hester, geiter, sauer og høner for å få egg til matlagingen var konas ansvar å sørge for. Dette i tillegg til karding, spinning, veving, strikking og sying og vedlikehold av klær, og ikke minst matlaging ved foredling og bruk av naturvarer fra egen gård.
Det må heller ikke glemmes at mannen var innom i ny og ne for å få ny forsyning av mat og rene klær. Et stridt liv? Ja, men med tre klart god ting:
1. Barna lærte å utføre praktisk arbeid både ute og inne. Guttene ute med snømåking, ved til varme i komfyren og kjøring med hest for å hente vann både til dyrene i fjøset og til bruk inne i huset når brønnene ble tom for vann om vinteren. Jentene måtte delta og lære seg alt grunnleggende arbeid som mor i huset ellers hadde ansvaret for. I sum lærte dette barna å utføre alt arbeid som hørte til på en gård, og de lærte å føle og bære ansvar. Egenskaper som er nødvendig for å kunne være en god arbeidstaker og medmenneske.
2. I kvinnenes hverdag var lyspunktene ved møtene i kvinneforeningene av ulike slag. Det ga et kjærkomment bidrag til dekking av sosialt behov. I tillegg kom møtene med nabokjerringene ved sommerfjøsene. Særlig om høsten når det var sopptid som gjorde at kyrne kom senere og senere. Da ble det ofte god tid til utveksling av erfaringer og om livet rundt i bygda. Et viktig pustehull i en strevsom arbeidsdag.
3. Kombinasjonen jordbruk og fiske ga på dette grunnlaget for bosetting og utnytting av ressursene i fjordene langs kysten. Men dette ble på politisk grunnlag lagt død ved at Stortinget på 1950-tallet vedtok kondemnerings tilskudd til fiskebåtene i fjordene. Dette uten å legge til rette for annet stedlig arbeid for de som da ikke kunne drive fiske. De eksisterende gårdsbruk var for små til alene å kunne fø hele familier. Flytting ble derfor løsningen.
Det som særlig preget samfunnet på den tiden, var samarbeid og omtanke for andre i samfunnet som hadde behov for støtte eller praktisk hjelp. Da min far døde i jula 1945 var jeg 10 ½ år. Med min mor og to søstre var jeg da eneste «mann» på småbruket med både kyr, sauer, geiter og hest. Jeg minnes med stor takknemlighet at i de to neste høstene kom en stor flokk av naboer, familie og venner og gjorde innhøstinga på èn dag. Årene etter det var det mitt ansvar å ordne med hest og redskaper for å få arbeidet gjort.
Men mye har endret seg siden den gangen. Nå er det storsamfunnet med sin politiske styring som er ansvarlig for å gi hjelp når det trenges. Den enkelte med sin familie som har nok med seg selv. De slipper å bry seg med hvordan naboen har det, og kan fritt dra på lange ferier eller tid i godstolen foran TV.
Men den dimensjonen i samfunnet som gjelder fellesskap og omsorg for hverandre, er mer eller mindre borte. Jeg vil i min neste artikkel prøve å se på hva jeg mener er galt og hva som kan bedres.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her