Det kan høres ut som et luksusproblem, men er det slett ikke: Norske bedrifter mangler folk til opptil 100.000 ledige jobber. Norge er et lite land, og vi er rett og slett ikke mennesker nok til å fylle alle hull i privat og offentlig sektor i årene som kommer. Bare i Senja kommune vil det i løpet av de to neste år være behov for 1.000 nye arbeidstakere, det aller meste i sjømatnæringa og reiselivet.

Og samtidig som pilene peker rett til himmels i enkelte bransjer, er det rekordlav arbeidsledighet i Norge. Ikke siden finanskrisen i 2008 har ledigheten vært så lav. I mai bikket den under 50.000, og i praksis betyr det at det knapt eksisterer rekrutteringsmuligheter i denne massen, fordi mange av de som er registrert ledige ikke egner seg for svært mange av stillingene som lyses ut.

«Det er ekstremt mange som skal oppbemanne nå. Det skaper en etterspørsel vi aldri har sett maken til», sier Maalfrid Brath, nordisk toppsjef i bemanningskonsernet ManpowerGroup til Dagens Næringsliv. Bemanningsbransjen river seg i håret over at regjeringen vil begrense muligheten til å rekruttere midlertidig arbeidskraft — et stort paradoks — og en bekymring som er til å forstå. Tallenes tale forteller med all tydelighet at arbeidsgivere trenger alle byråkratiske dører vidåpne for å hente inn arbeidskraft.

Det vil være det største hinderet for folketallsvekst og utvikling av lokalsamfunnene

For arbeidstakerne er jo situasjonen gull: Arbeidsgivere landet rundt overbyr hverandre, og de som jakter jobb kan shoppe rundt og takke ja til den som betaler best. Problemet er at mange bedrifter risikerer å knekke nakken, for eksempel innen serveringsbransjen, på grunn av press på lønnsnivået.

Nordnorske redaktører var sist uke samlet i industribyen Mo i Rana, og fikk en nærmest sjokkerende beskrivelse av hva som venter: Byen har i underkant av 20.000 innbyggere, men nå eksploderer det på nytt, slik det gjorde etter krigen da statseide Norsk Jernverk ble lagt til byen. Nå er det batterifabrikken Freyr som lader opp og skal ansette 2.000 mennesker. Totalt anslår kommunen og Mo Industripark at det innen få år vil være 5.000 helt nye jobber i byen. Hvor i alle dager skal de hentes fra? – var spørsmålet fra redaktørene i nord.

foto
UTLANDET: «Mo i Rana har innsett at det ikke finnes folk eller kompetanse nok i Norge til å fylle stillinger som krever høy utdannelse». Her fra Elkem i Mo Industripark. Foto: Steinulf Henriksen

Det er også den store bekymringen i industribyen, men jobben er allerede i gang. Ledige jobber lyses ut på engelsk verden rundt gjennom FNs rekrutteringsprogram. Mo i Rana har innsett at det ikke finnes folk eller kompetanse nok i Norge til å fylle stillinger som krever høy utdannelse, og peker mot Asia. Det vil ikke bare kreve en massiv boligbygging og annen infrastruktur i byen — det vil også kreve internasjonale skoler og jobbmuligheter for partnere. Og flere puber og nattklubber, som det spøkefullt ble sagt fra de sentrale aktørene i den gigantiske industriparken.

I serien politiske paradokser fra myndighetene er at ventetiden for å få arbeidstillatelse i Norge for de som kommer fra utenfor EU/EØS-området kan være hele åtte måneder, på grunn av et byråkrati som maler alt for sakte.

Så kom man altså hjem fra Nord-Norges desiderte industrisentrum Mo i Rana til litt mindre forhold, men de samme utfordringer i Senja: Sist lørdag omtalte Folkebladet at det vil være behov for 1.000 nye arbeidstakere i Senja innen 2025 — inntil 800 i sjømatnæringa, 150 i reiselivet pluss et stort antall offentlige stillinger. Og alle bransjer er ikke kartlagt. Det totale talle er trolig mye større. Hvor skal vi hente dem?

foto
BEHOV: «Det vil være behov for 1.000 nye arbeidsplasser i Senja innen 2025 — inntil 800 i sjømatnæringa». Her fra Salmars anlegg på Klubben på Senja. Foto: Amund Hansen

Pandemi, krig og det faktum at det blir stadig dyrere å leve og bo i Norge, gjør at rekrutteringsoppgaven framstår håpløs. Det som i alle fall burde være åpenbart, er at regjeringen og byråkratiet bør legge til rette – og ikke skape snubletråder – for rekruttering både av midlertidig arbeidskraft og ansettelser fra land utenfor Europa.

Konsekvensene av en desperat mangel på kvalifisert arbeidskraft både i private bedrifter og det offentlige er ganske selvsagt: Det vil begrense muligheter til vekst, videreutvikling, nye inntekter og ekspansjon — det vil ramme servicetilbudet til befolkningen, og det vil være det største hinderet for folketallsvekst og utvikling av lokalsamfunnene.

Og det vil merkes mest i distriktene. Som Senja og Midt-Troms forøvrig.