Bob Dylan hadde neppe vindkraft i tankene da han skrev at svaret på de store spørsmål kommer med blåsten, men det er likevel en fristende referanse. Tilgang til ren energi er virkelig i ferd med å bli et av vår tids aller største spørsmål. Det fins en rekke teknologier som løser dette problemet, men folk må forberede seg på at svaret, når alt kommer til alt, er vindkraft. På land.
Nordlendinger har i grunnen alltid hatt et så som så forhold til vind. I tidligere tider fraktet vinden båtene ut dit maten fantes, det var ansett som bra. Etter at motoren kom var den ikke like nyttig, og det er få værfenomen som har like mange negative assosiasjoner som vind. Balsfjordvind ønskes sjelden velkommen i Tromsø, og sniktrekk er generelt ansett som mye mer problematisk enn snikislamisering nordpå.
Men akkurat som han smartingen i Jukkasjärvi litt østenfor Kiruna, som i fortvilelsen over stedets tilbakegang begynte å se på all snøen og isen som en ressurs, og laget verdens første ishotell: Kan tida være kommet til å anse vinden som noe mer enn ei hersens plaga? Vi er jo verdensmestre i levegger, hvem har ikke ei lun krå på lur når vårsola kommer? Utafor der, kan det ikke bare blåse?
En nordavindskuling, med regn i kastene, kan bli en større velsignelse enn vi aner
Jeg skal ikke befatte meg med alle innvendinger mot vindkraft, ei heller ta en gjennomgang av alle alternativene det pekes på. Jeg nøyer meg med å slå fast at det er få eller ingen tilgjengelige teknologier som konkurrerer med bærekraften i vind, og at det i dag ikke eksisterer realistiske alternativ som vil gi en strømpris i nærheten av det vi er vant til.
Som tidligere ansatt i et kraftselskap har jeg selvsagt tenkt over disse tingene litt flere ganger enn de fleste, og jeg har også vent meg til å se på vindkraftproduksjon med litt andre øyne. Før jeg kom til energibransjen, og var vitne til industrireisningen på Kvitfjell og Raudfjell på Kvaløya, tvers over fjorden fra der jeg har hytte, var jeg grunnleggende skeptisk. Var nå dette nødvendig? Jeg surnet av synet.
I dag ser jeg annerledes på det. Jeg kan faktisk ikke hjelpe for at jeg synes det er vakkert når jeg går meg en tur opp på Rødbergsvarden og ser nordover mot vindkraftverket (det er et kraftverk, for all del, all prat om vindpark må man bare slutte med). Der står de enorme mastene med vingene sine og tuller rundt, sakte og fortrøstningsfullt, med bare vinden som energikilde. De bringer ikke mat, som en fembøring, men gir strøm til komfyren — det går nesten for det samme.
Synet av turbinene er i seg selv et slags industripornografisk motiv, særlig med midnattssola imot, men det som gjør at jeg har gått fra stygt til vakkert er kunnskapen om at dette ene kraftverket produserer all kraften som trengs i Tromsø kommune. Det er nesten ikke til å tro, men slik er det. Sykehuset, universitetet, alle bedriftene, alle elbiler, hver eneste leselampe — vinden driver det hele. Og mer til.
På et nes på Vannøya i Karlsøy kommune, kjent som Fakken, eier befolkningen i Troms et mye mindre vindkraftverk, som planlegges utbygd fra 18 til 29 turbiner. Da vil dette kraftverket alene produsere mer enn folket og næringslivet i hele Nord-Troms — altså Karlsøy, Kvænangen, Nordreisa, Skjervøy, Kåfjord, Storfjord og Lyngen, og Kautokeino med — forbruker til sammen. Kraftverket krever 4,5 av kommunenes samlede areal på 20.165 kvadratkilometer. 0,02 prosent. Det gir perspektiver.
Når det er sagt: Selvsagt skulle jeg ønske vi slapp. Utbygginga går utover naturen, reindrifta, naboene og turområdene, alle sammen viktige hensyn som må tas på det største alvor. Men jeg ser bare ikke hvordan man skal ha mulighet til å leve noenlunde moderne liv i Norge uten å forbruke energi, og ett sted må denne energien komme fra. Den oppstår ikke ut av ingenting (selv om vindkraft er det nærmeste man kommer ingenting).
I Nord-Norge er det fortsatt slik at det produseres mer strøm enn landsdelen forbruker. Magasinene er breddfulle, og selskapene selger strøm til gi-bortpris. Men dette vil ikke vare — planene for industri i nord som skal ivareta det grønne skiftet er flere og mer potente enn noensinne, det eneste man trenger er folk til å utføre arbeidet, samt flere kabler inn i området, for å øke forsyningssikkerheten når det blir kraftunderskudd.
Jeg er helt overbevist om at vi står overfor en helt nødvendig holdningsendring hva angår vindkraft. Over hele landet må kommunale planleggere begynne å se på arealer for energiproduksjon på samme måte som man legger til rette for boliger og industri, for havner, drikkevann og veier. Byfolk må venne seg til at turbiner synes, også der. Trøsten er at de også synes på strømregninga.
Det siste års tørke i Norge, og hetebølgen i Europa i sommer, bør være et greit forvarsel. Definisjonen av «godt vær» må endres. En nordavindskuling, med regn i kastene, kan bli en større velsignelse enn vi aner.
Den må bare utnyttes, før den hersens vindstilla kommer.