For snart ett år siden åpnet kulturlivet som normalt etter nedstengningen. En lett eufori lå over oss, som ganske raskt ble dempet av at Russland invaderte Ukraina. Krig på europeisk jord har selvsagt preget oss i 2022. Blant annet fordi norske myndigheter etablerte generelt asyl for ukrainske flyktninger.
Det er flott at vi evner å trø til for mennesker i nød. Men en betimelig kritikk kom samtidig fra hjelpeorganisasjonene rundt flyktningearbeid, at denne favoriseringen utgjør en tydelig selektering av menneskeverd. Ovenfor flyktninger fra andre verdensdeler har den norske hjelpetrangen vært mer lunken. Vi må ta inn at det ikke lenger greit å praktisere rasisme, enten man heter Atle Antonsen eller Den Norske Stat.
Innenriks har prisveksten vært et dramatisk scenario i 2022. Strøm, drivstoff og matpriser har eskalert. Selv om vi egentlig har masse strøm, har våre folkevalgte solgt den til et europeisk marked uten å sikre selvforsyningen. Det finnes neppe mange politikere som i dag egentlig er glade for at dette ble vedtatt, men overraskende mange prøver å forsvare løsningen. Det handler visstnok om solidaritet med det store Europa. Vi har savnet ansvarlige politikere som er ærlige nok til å innrømme at der dreit de på draget, og samtidig klarer å skissere løsninger for å ta strømressursen tilbake.
Den kritikkverdige saksbehandlingen familien har vært utsatt for er igjen et betenkelig eksempel på hvor ulikt asylsøkere behandles på bakgrunn av hvor de kommer fra
Ukraina-krigen fikk først skylden for økte matvarepriser, men så viste seg at dette først og fremst handlet om norsk matvarebransjes grådige spekulering i usikre tider. «Krympflasjon» ble årets nyord, som handler om at superlure kjøpmenn manipulerte opp prisene ved å reduserte innholdet i kjent emballasje. Eierne av de store matvarekjedene havnet samtidig på lista over landets rikeste, mens den generelle prisstigningen bidro til at et betydelig antall nordmenn ble fattige. En alvorlig problemstilling som ikke er løst, til tross for noen gode tiltak i statsbudsjettet.
Vi går ut av en jul som har tydeliggjort de økte klasseskillene i Norge. Ingen bør akseptere at aleneforeldre, syke, trygdede og minstepensjonister fryser og sulter, eller at barn må begrenses fra et normalt, sosialt liv.
Odd-Roger Enoksen (Sp) ble neste i rekka som måtte forlate ministerkontoret etter nok en me too-avsløring. Samtidig har kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) gjort en god og tydelig figur på Stortinget. En ny lov som forplikter arbeidsgivere rundt kjønnsdiskriminering, kriminalisering av psykisk mishandling ovenfor LHTB-personer i religiøse menigheter og styrking av kunstneres økonomiske rettigheter, vitner om en kompetent og handlekraftig minister.
For øvrig har perioden i regjering gitt hard medfart for både Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Sistnevnte snuser nå på sperregrensa. Ikke akkurat hjulpet av tumultene rundt den såkalte lakseskatten, der noen ordførere fra samme parti har gått i krigen for laksemillionærenes pengebinger. Mot Staten, egen partiledelse og generell rettferdighetssans.
Det handler om at også oppdrettsindustrien skal betale skatt for å benytte fjordene, som er en felles naturressurs. En ressurs de i tillegg forpester og samtidig raderer for annet maritimt liv, som også er felles naturressurser. Den oppvisningen vi har sett denne høsten, der oppdrettslobbyens enorme kapitalapparat legger breisida til for å manipulere både politikere og oppfatningen av at det skulle pågå et generelt kystopprør for å verne millionærene mot skatt i evig tid, har vært skremmende. Men også interessant læring rundt hvor sårbart demokratiet er for press når systemet settes opp mot en næring med ubegrensede midler.
Men da oppdrettsindustrien også skyldte sine faste høstpermitteringer på forslaget om lakseskatt, ble det hele for dumt. Oppdrettslobbyen forsøkte til og med mobilisere fakkeltog for egne pengebinger. Det ble ikke helt det store resultatet, men et lite tog gikk foran Stortinget. «Utrolig godt jobbet», kommenterte Bård Tufte Johansen i satireprogrammet Nytt på nytt «...å få folk som tjener 370.000 kroner til å demonstrere for milliardærene».
Disse som samtidig truer med å ta med seg formuen å emigrere fra skattekravet. En virkelig god nyhet var derfor at statsbudsjettet endte med bestemmelsen om at formuer som er bygget opp i Norge, skal beskattes her. Tydelig grensesetting er det eneste som hjelper i konfrontasjon med bortskjemt trassalder. Det er betryggende å se at sentrale partiledelser ikke så lett blir marionettdukker i regien til landets super-overklasse.
Forhandlingene rundt statsbudsjettet løste også maretitt-saken for familien Collin som har sittet åtte år i kirkeasyl på Finnsnes. Amnesti innvilges, og familien starter endelig sitt frie liv i det nye året. Flott! Men den kritikkverdige saksbehandlingen familien har vært utsatt for er igjen et betenkelig eksempel på hvor ulikt asylsøkere behandles på bakgrunn av hvor de kommer fra. Det finnes noen saker vi bør bli bedre på i året som kommer, dette er definitivt en av dem.
Det er bare å brette opp ermene og gjøre 2023 til et godt nytt år!