De fleste nordmenn vil gjerne bli organdonor, men utsetter å registrere seg til det er for sent. Samtidig dør syke mennesker i donorkø.
Gjenbruk er miljøvennlig, bærekraftig og trendig. Sånn som det måtte bli i den delen av universet der alt for høyt forbruk, overproduksjon og den såkalte kjøpefesten har gått helt av skaftet. Nå handler vi brukt med stolthet, det startet vi heldigvis med før utenlandskablene og matprisene tvang oss til det. Heldigvis er vi så innkjørt i å sy om, reparere og restaurere at vi i alle fall slipper skammen med å overta det andre ikke har bruk for, når vi sjøl ikke har noe annet valg lenger.
For under kriser blir det sånn. Flere håper på å få overta noe som enda er brukbart. Som enda har et drag av frisk pust over seg på bruktmarkedet. For enkelte er dette håpet særlig konkret og alvorlig. Det handler om liv og død.
Ved inngangen til 2023 sto 450 personer i Norge på venteliste for å få ett nytt organ. Folk som venter på å få gjenbruke et hjerte, lunger eller andre fungerende kroppsdeler fra noen som dør. Organdonasjon er det gjenbruket vi må ta stilling til før alvoret er der. Det kan gjøres gjennom å logge seg inn på Helsenorge.no og registrere seg som resirkulerbart materiale. Dokumentere at vi ønsker å bidra til å redde noen andres liv og livskvalitet, når vi selv har hoppet av hamsterhjulet for godt. Lagt på røret. Forulykket og stumpet.
For dem som gjerne vil redde noen, som gladelig lar eget maskineri gå til gjenbruk etter døden, er det bare å registrere seg som organdonor. I dag
Men dette er vi ikke like dyktige på å følge opp, som gjenbruket ellers i livet. I desember verserte diverse undersøkelser som konkluderte med at nå er vi så dedikerte til bruktmarkedet, at de fleste gjerne ville motta brukte greier i julegave.
Også de folkene som ikke står i donorkø, mente dette. Selvfølgelig er alvoret prekært for de som håper å få ett nytt organ i tide, som risikerer å dø mens de venter. Det er fryktelig trist. For det finnes mer enn nok organer som hadde fungert utmerket på det medisinske second-hand markedet, men som isteden begraves for å bli til jord. Veldig rart er det heller ikke, for om noen som ellers er friske brått skulle forulykke, er det et brutalt spørsmål for pårørende i sjokk og sorg å skulle ta stilling til. Vil du donere hjertet hennes bort?
Midt i krisa kan spørsmålet virke både makabert og krenkende. Noe helt annet er det om søster, far eller datter selv har bedt om å bli donor. Da er saken grei. Det kan til og med kjennes lindrende for etterlatte å vite at den nærmest bunnløse tragedien førte med seg noe godt i en annens liv. At den avdødes siste handling var av den omsorgsfulle sorten. En håndsutrekning som betyr alt for en fremmed.
NRK belyste nylig problematikken, der stiftelsen Organdonasjon forklarte at selv om 80 prosent av den voksne befolkningen sier at de er positive til å bli donor, er det bare 30 prosent av disse som faktisk formaliserer ønsket. Det handler mye om at døden virker såpass fjern at man ikke prioriterer å registrere seg i donorregisteret, før det er for sent.
I dagens samfunn kjennes kanskje døden som noe av det fjerneste med hele livet. Sykdom og alderdom er et kapittel som stort sett er delegert til institusjoner å ta seg av. Der noen med mastergrad foretar stellet av den døde, som familien bare ser om de ber om det. Vi er jevnt over såpass stresset og livredde for den sikre utgang, at det forståelig nok frister mer å surfe etter retromøbler på Finn.no enn å aktivt gi vekk eget skrog.
Denne distansen til livets realiteter er en moderne problemstilling. I gamle dager stelte slekta de døde. Det å ligge på likstrå handlet om den siste fasen før kroppen ble lagt i kista. Halmen, eller stående den døde lå på, ble brent som en del av avskjedsritualet. En fornuftig, hygienisk skikk fra den tida da alle måtte forholde seg konkret til overgangen mellom puls og død.
En mer tvilsom skikk var kirkens tidligere praksis med å gravlegge de mest høyaktede menighetsmedlemmene under kirkegulvet. Bokstavelig talt legge kroppene under gulvplankene, eller lagre dem i kjellerrommets krypter. Siden naturens metode for kompostering ikke skiller mellom kristenmanns blod og andre biologiske skapninger, oppsto en intens likstank i kirkerommet. Denne kunne bli så intens at det oppsto en annen skikk som gikk ut på å fylle lommene med urter som duftet sterkt, før man besøkte kirken. Rett og slett for å prøve døyve den infernalske stanken.
Riktig så mye påminnelse om hvor det bærer hen, er neppe noe å strebe etter. Men for dem som gjerne vil redde noen, som gladelig lar eget maskineri gå til gjenbruk etter døden, er det bare å registrere seg som organdonor. I dag.