Stridsvognens kjerne er Finnmark

Noen i Forsvaret, inkludert sjefen sjøl, har visst fått stridsvogna i vranghalsen. Resten fikk muligens halve kaffekanna i halsen da de hørte at forsvarssjef Kristoffersen hadde gitt sin egen helt private anbefaling om å stoppe innkjøp av nye stridsvogner. Dette påfunnet, om det medfører riktighet, er mildt sagt oppsiktsvekkende i all sin form, men i innhold er det dessverre ganske forutsigbart.

Jeg var til stede i Mauken skytefelt allerede i 2005, den gang Robert Mood var en slags sjef i Hæren, og på inspeksjon sammen med daværende forsvarssjef Diesen. Den gang arbeidet Hæren for fullt med å sluttføre sammenbinding av skytefeltene i Mauken og Blåtind, for å skape gode forhold for å øve de mekaniserte avdelingene, med blant annet stridsvogner og de noe lettere stormpanservognene.

Det var et markant fravær av entusiasme hos de to, og ganske forstemmende å gå og høre på hvordan de mumlet seg imellom om at det hele snart skulle legges ned, her skulle tenkes nytt og annerledes. Nå, snart 20 år senere, er det de samme stemmene som mumler i mikrofonene i hovedstaden om nettverksbasert forsvar, droner og mobiltelefoner og hybrid- og cyberkrigføring. Av noen også kalt powerpoint-forsvaret.

Nå tyder alt på at Mood og Diesen har fått Kristoffersen med seg i samme spor. Hærens slegge skal veksles inn i små hammere. I stedet for beskyttelse og tung ild skal små og mer mobile enheter, utstyrt med det siste innen høyteknologi, utgjøre kjernen av den framtidige Hæren. Vi overlater til våre allierte å stille med det tunge skytset. Og fremfor alt, vi overlater finnmarkingene til seg selv.

For Finnmark er ikke bare giganten blant fylkene, men også elefanten i rommet når det norske forsvaret diskuteres. Kristoffersens konsept forutsetter nemlig at vi mener det er greit at det ikke fins synlige norske styrker på bakken de første 500 kilometerne av en tenkt russisk invasjon. Fienden skal altså kunne innta hjemmene i Kirkenes og Alta, mens vi overser det hele fra en drone styrt fra Lillehammer.

De som er tilhengere av en tyngre, mer klassisk oppsetting av Hæren, har en helt annen tilnærming til forsvaret av Finnmark. Det er disse folkene vi kan takke for at det i dag finnes noe som heter Finnmark landforsvar, som blant annet har en mekanisert avdeling under stadig oppbygging på Porsangmoen. De har på ingen måte tenkt at det er etisk riktig å starte forsvaret av Norge i Troms.

Det er på det rene at det vil koste å sende Brigade Nord, som i fremtiden (om Kristoffersen ikke får bestemme) vil bestå av fire mekaniserte bataljoner med støttesystemer, til Finnmark for å være klar ved en eventuell invasjon. I forhold til russerne, som har to mekaniserte brigader stående på Kola, og en til litt lenger sør, vil norske styrker alene være små. Hærsjefer har derfor brukt rene ord når de skal beskrive virkeligheten: Vi må vise at vi er villig til å blø for Finnmark. Blø kan også bety dø.

I disse folkenes hoder skal en eventuell invasjon bli møtt med godt synlig, norsk tilstedeværelse på grensa. Her skal være etterretning, artilleri, kavaleri, infanteri, samband, logistikk, ingeniører – hele det finstemte systemet som heter Hæren og som har en ufattelig slagkraft når alt får virke sammen. Fienden skal forstå at en invasjon vil koste – de de ikke forstod i Ukraina – og sivilbefolkningen skal både se og kjenne at Forsvaret gjør det det er ment å gjøre. Beskytte folk og infrastruktur.

Tilhengerne av å utfase stridsvogner viser til teknologisk utvikling, at fremtidens kriger ikke blir som fortidens, og at utviklingen i Ukraina har vist at stridsvognens tid er forbi. Men selv om vi alle har sett sønderknust russisk metall, er det likevel bred fagmilitær enighet om at russiske tap ikke skyldes stridsvogner som plattform, men evnen til å anvende dem riktig, samt noen tekniske svakheter. Det er også stor enighet om at ukrainsk suksess og fremrykking faktisk avhenger av mekanisert materiell.

Det er også stor enighet om at de midler som i dag er i bruk i Ukraina, og for så vidt i krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan og i Syria og en rekke andre steder, i stor grad er klassisk og kjent materiell, det ville vært gjenkjennbart for en soldat som kjempet i andre verdenskrig også. Om fremtidens kriger kommer til å bli så annerledes som Diesen og hans disipler sier, er fortsatt en teoretisk, tenkt øvelse.

Når det er sagt tror jeg det er uklokt å avvise at teknologien kommer til å endre krigføring, akkurat som det kom et paradigmeskifte med flyene. Dette er imidlertid, så langt jeg kan se, en naturlig del av den moderne hæren, også den som inkluderer tungt materiell. Systemene er oppgradert, høyteknologiske og basert på alt cyberspace kan oppdrive av informasjon for sikre at det man sikter på er rett objekt.

Det er derfor å håpe på at diskusjonen kommer seg opp av grøftene og plassert der den hører hjemme, som ikke handler om gårdagens eller fremtidens systemer, men om videreutvikling av nåtidens. Og at løsningene en gang for alle baseres på et ufravikelig prinsipp: Alle borgere skal oppleve lik beskyttelse av Forsvaret.