NÅ NÅR jeg har begynt å trene igjen, er grunnlaget ikke all verden. Tidligere har jeg begynt med stor iver, gått altfor fort frem, gått på smell og sluttet. Målet nå er å legge et godt grunnlag og heller tenke langsiktig og på alle gevinstene som følger med å komme i bedre form.

JEG TROR mange ikke helt vet hvor de skal begynne eller hva som trengs for å komme i gang. Sannheten er at det ikke trengs all verdens. Har du en trimsykkel? Tredemølle? Ellipsemaskin? Gode sko med brodder? Har du noe av dette, ja, da er det allerede en god start!

ALLE, og da mener jeg alle, har sin favorittmusikk. Sanger en kjenner det skjer noe innvendig av, som gjør at volumet blir skrudd opp, det nynnes, mimes, synges og brøles. Kanskje følger kroppen etter, uten at du tenker over det. Først forsiktig tromming eller litt stepping med foten, deretter større bevegelser, headbanging, armene over hodet og vill dansing. Dette er helt normalt og betyr at sangen, uansett sjanger, gir deg glede og energi. Blås langt i om musikken er egnet for trening eller ikke, gir den deg glede og lyst til å reise deg opp av sofaen? Ja, da fungerer den! Musikk er viktig i trening, nettopp for å få energi. Å trene uten musikk for meg er nesten umulig.

30 MINUTTER om dagen. Det bør være overkommelig for de fleste, uansett grunnlag og tidsplan. Ikke vurdér frem og tilbake om du skal eller ikke skal. Javisst burde oppvasken vært tatt, sokke-skuffen ryddet, tannbørsten renset eller serviettene tellt opp. Det finnes alltids en unnskyldning. Derfor, ikke tenk. Bare skift til tøy det er lett å bevege seg i, og sett i gang.

ER DU ekstremt dårlig form, bruker du de 30 minuttene på å gå en tur, enten på et apparat inne eller til fots utendørs. Det blir snart lettere, etter bare noen få ganger blir pusten bedre og kanskje merkes det at tempoet øker, du orker å yte litt mer. Gir ikke det en god følelse? Jeg vet at det gjør det, det er bare å prøve.

PÅ BARE 1,5 uke med slike 30 minutter om dagen, har formen økt betraktelig. En sliten rygg verker ikke så mye lenger, stive ankler og knær har blitt bevegelige igjen, humøret har lettet betraktelig og nattesøvnen er upåklagelig. Sist natt har femåringen kommet inn og krøpet opp i senga, det ble ikke registrert hos mamsen før alarmen gikk på telefonen i morges.

JEG HAR IKKE noe konkret mål jeg jobber imot, annet enn at jeg ønsker en velfungerende kropp og et hode som kan fungere klart når det trengs. Når jeg har kjent på effektene de siste dagene, er det ikke noe tvil om at veien er målet. Varige, gode treningsrutiner året rundt, uten å slutte når «målet er nådd». Her er det altså ikke snakk om «bikinikroppen» eller å gå ned et visst antall kilo.

DET ER NOE med følelsen som kommer snikende underveis i disse 30 minuttene, som ikke kommer av å slenge seg i sofaen ved første ledige anledning. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet/ligget lettere henslengt og tenkt «Æsj, jeg burde gå en tur, eller vaske badet, eller rydde eller gjøre noe, men jeg gidder ikke». Og hva skjer da? Ingenting blir gjort, og hodet er fortsatt like fullt av «burder». Jeg har ikke gjort noe verken for huset, for noen andre eller for meg selv. Ganske meningsløst, eller hva?

MEN I DE 30 minuttene på ellipsemaskinen, er det ikke rom for å gruble over alt som burde vært gjort, det er nok med å fokusere på å gjennomføre. Det er kun musikken, maskinen og meg. Samtidig får jeg igjen masse utbytte i form av mer energi og da orker jeg jo faktisk alt det som burde vært gjort også. Treningsglede er et ord jeg har bitt meg merke i, og dét slår jeg et slag for etter selv å ha gjort «comeback» nå på nyåret. Uansett om formen er god eller dårlig, treningsgleden kommer raskt i form av mestring, egentid, avkobling, gjennomføring og effekter/resultater!

TERSKELEN til å sette i gang er med andre ord lav, og jeg håper min nyfunne treningsglede kan smitte over på noen andre, for det er en følelse jeg unner alle!

Her kan du følge bloggen min

Målet nå er å legge et godt grunnlag og heller tenke langsiktig og på alle gevinstene som følger med å komme i bedre form. Foto: Dag Sørli