Foto: Trond Sandnes (tegning)

Er virkelig den urnorske dugnadsånden i ferd med å dø hen? Har koronapandemien drept dugnadsviljen?

Marleen Andreassen, «håndballmamma» fra Senja, skrev tirsdag denne uka et leserinnlegg i Folkebladet som gir all mulig grunn til bekymring. Fra sitt ståsted observerer hun noe som nå mange ser, og som bør få alarmklokkene til å ringe både innen idretten og alle andre frivillige organisasjoner: At vi har fått en slags «long covid»-reaksjon etter koronapandemien, at vi er blitt late etter å ha tilbragt mer tid enn før innomhus og på sofaen — at den hvilepulsen vi hatt hatt gjennom to år er gått over i dovenskap.

Det er forstemmende å se at dette skjer i 2022, det som skal bli året vi gjør et skikkelig «comeback» etter pandemien. Og i det som attpåtil er Frivillighetens år!

For all del: Det er fortsatt en imponerende dugnadsvilje i norske lokalsamfunn, enten det er idrettslaget, korforeninga, LHL, frivilligsentraler eller hva det måtte være vi engasjerer oss i. Men Marleen Andreassens «advarsel» bør vi ta på brutalt alvor: At alt for få ildsjeler gjør det aller meste av jobben, mens alt for mange andre lurer seg unna eller ser en annen vei når verv og oppdrag skal fordeles.

De aller fleste av de som deltar og bidrar, sitter igjen med en god følelse etterpå

Det gjelder ikke minst innen aldersbestemt idrett, som Andreassen representerer. «Noen andre» kan gjøre jobben, synes å være holdningen. «Noen andre er oss», repliserer Andreassen i sitt viktige bidrag til frivillighetsdebatten.

En annen som har bedt oss reflektere over betydningen av frivillighet, er dugnadskjempen Brynjulf Edvardsen fra Gibostad. I et leserinnlegg publisert i februar i år skriver han at det er frivilligheten som holder kulturliv og idrett i de fleste norske lokalsamfunn gående. Den samlede verdien av dugnadsinnsatsen i Norge var i 2017 beregnet til 75 milliarder kroner fordelt på — hold deg fast — 142.000 årsverk! Bare i Senja kommune tilsvarer det over 200 millioner kroner og 400 årsverk! Hva skulle vi gjort uten? Det handler om livskvalitet og kjernen i det norske velferdssamfunnet.

Koronapandemien har ført til stort frafall blant utøvere i kultur- og idrettsliv. Mange lokalsamfunn sliter med å stille lag både i håndball, fotball og andre idretter. Det har slått inn med full tyngde også i vår region. De siste årene er det tynnet kraftig ut, egentlig for rene snauhogsten å regne, blant eksempelvis fotballag i lavere divisjoner. Koronaen har gjort det enda verre, og ført til at vi ser det tydelig også i aldersbestemte klasser. Stadig hører vi om lag som må trekke seg, rett og slett fordi det ikke er spillere nok. Det gjelder ikke bare i bygd, men også i by.

For å holde de unge i gang er frivillig innsats fra foresatte helt avgjørende. Det handler om å skape et støtteapparat rundt laget. Og det handler også om å stille på dugnad for å skaffe inntekter eller skape gode treningsforhold og fasiliteter. Også derfor er dugnad så viktig — ikke minst i fasen vi er inne i nå, der vi skal komme oss på beina igjen og skape myldrende aktivitet etter to år med unntakstilstand og tidvis isolasjon.

Dugnad kan føles krevende. Men mitt inntrykk er uten unntak at de aller fleste av de som deltar og bidrar, sitter igjen med en god følelse etterpå. Samholdet og følelsen av å bidra til «en god sak»; de unges aktivitet og mestringsfølelse, gir deg gode vibber.

Frivillighetens år bør være en inspirasjon til å yte litt ekstra. Til å stille opp frivillig for andre — ikke minst den oppvoksende generasjon.

Det motsatte vil være en katastrofe for mange lag, foreninger, kulturaktiviteter — og hele lokalsamfunn. Og det vil vi vel ikke?