Du har sikkert kjent på følelsen av den berømte dørstokkmila i en eller annen form. Du er nymotivert og går rett fra å trykke ned sofaputene til å snøre på deg løpeskoene 4–5 ganger i uka.

Dette varer gjerne i 3–4 uker. Så blir du lei. Grundig lei.

Visste du at dette fenomenet også gjelder oppussing? Etter fire år i leilighet og to flotte barn rikere, var det på høy tid å finne seg noe større boltreplass. Derfor ble samboeren min og jeg i desember lykkelige eiere av vår første enebolig. Nesten fire måneder senere har vi enda ikke flyttet inn.

«Har dere flyttet?». «Når skal dere flytte?». «Hva? Har dere ikke flyttet enda?» Disse spørsmålene har vært gjengangere fra både kolleger og venner de siste månedene. Og hver eneste gang har svaret vært: Nei, ikke enda. Vi skal bare gjøre det og det, så flytter vi.

Fargene på veggene i nyhuset var kanskje de minst spenstige som fantes i et bolighus på Finnsnes. Faktisk var det stort sett bare én farge gjennom hele huset. Og det hadde gulnet noe grassalt.

I tillegg var vi blitt eiere av to slitte, hakkete furutrapper. Vi måtte jo gjøre noe før vi flyttet inn, tenkte vi.

2. desember troppet jeg opp med verktøykasse og ny giv. Her skulle hele huset pusses, sparkles og males i rekordfart. «Dette tar nok bare 3–4 uker, så er vi ferdige», tenkte jeg. Skruer og spikere forsvant ut av veggene. Vasking og sparkling neste. Pussing av trapper ble også gjort i en støvsky du bare ser i Dubai.

Men tiden gikk, og jeg begynte etter hvert å ane ugler i mosen. Vi kommer aldri i livet til å være ferdig før jul. Da 3–4 uker var gått, måtte jeg le. Vi var bare ferdige med ett eneste rom. Badet. Nå gjenstod bare tre soverom, stue, kjøkken og to trapper som alle skulle få slikke i seg grunning og maling.

Jeg innså jo nå at jeg hadde vært vel optimistisk med tanke på tidsaspektet på dette prosjektet. Og utover i januar begynte man jo å kjenne på den fæle følelsen man absolutt ikke vil få halvveis i et oppussingsprosjekt: Vi begynte å bli lei. I stedet for å gå bananas med ruller og pensler på vegger, ble enkelte fridager og kvelder brukt på å strekke beina lengst mulig utover sofaen. Den berømte dørstokkmila hadde inntatt oss — og denne gangen gjaldt det ikke trening. Men oppussing.

Etter en god dose personlig hjernehamring om at nå må man opp og fram igjen, begynte motivasjonen å ta seg opp. Det hjalp også stort på at en fornuftig venninne av fruen tilbydde seg å hjelpe oss i to dager. Da var man jo rett og slett bare nødt til å komme seg opp på hesten igjen.

Endelig var vi tilbake i godt driv, og rom etter rom begynte så smått å bli ferdig. Vi så lys i tunnelen og det nærmet seg at vi bare hadde de to fæle trappene igjen. Så kom det uventede, men ikke overraskende sjokket: Ungene hadde dratt med seg omgangsyke hjem fra barnehagen. Dermed ble det mer rammebetingelser enn maling på oss den uken. Det hjalp heller ikke at verdens mest kjente virus infiserte kroppene våre uken etter. Verre hodepine i fire strake dager har jeg aldri hatt.

Endelig ute av isolasjon og endelig en friuke — så begynte ting å skje. Etter to uker med systemrens og virus-banking, var dørstokkmila ikke-eksisterende. Kjøkkenet ble ferdig. Fruen gjorde ferdig den ene trappen på ei helg. Plutselig gjenstod bare en liten gang og den siste furutrappa før vi kunne tenke på innflytting.

En hel uke tok det å få ferdig trappa. To strøk kvist- og sperregrunning, og to strøk tran-luktende gulvmaling. Hvitere og finere trapp hadde jeg aldri sett.

Nå er vi klare for innflytting. Et prosjekt man trodde skulle ta 3–4 uker, viste seg å ta 3–4 måneder. Men nå skal vi endelig flytte inn i vårt nye hjem. Jeg håper bare ikke dørstokkmila kommer snikende når vi skal fullføre det som nå føles som evighetsprosjektet.

For det glemte jeg å si. Vi ble ikke helt ferdig. Det gjenstår et soverom. Men nå gidder vi ikke å vente lenger.