Jeg skal over i ny jobb til sommeren, jeg starter èn måned før jeg forhåpentligvis fyller 55 år. Jeg føler meg heldig på mange slags vis, både fordi jeg fikk en god jobb, men kanskje aller mest fordi noen turte å satse på en mann i min alder. Det høres kanskje rart ut, for noen, at det tenkes slik, men jeg tror på ingen måte at jeg er alene. Det er fort gjort å komme på defensiven etter femti.

Alderen er merkelige greier. Den kommer krypende på deg, og hvordan du enn tenker eller ter deg, så er den der, og taler sitt tydelige språk. Den er ikke så god å forstå seg på — mitt inntrykk er at jo mer du kjemper imot, jo eldre framstår du. Begynner du å snakke om at du kjenner deg gammel, så er du det. Og begynner du å snakke om at du kjenner deg ung, så er du i hvert fall gammel.

Ergo (et sikkert alderdomstegn, å bruke slike ord): jeg skal ikke snakke om det. Men jeg tenkte å snakke om arbeidslivet vårt, og om denne følelsen man får, denne snikende følelsen, av at min tid går mot slutten. Av å havne nederst i søknadsbunken, av å være avskrevet og utdatert: Ikke digital nok, ikke rask nok. Nesten aldri på Instagram.

Insta.

Jeg har selv vært med på det. Du har en ledig stilling, og vil så gjerne gjøre et skikkelig kupp av en ansettelse, aller helst oppdage et nytt talent eller en superhelt som bare snur opp ned på avdelingen med all sin kraft og kreativitet. Ledere får kred for slikt. Det er veldig få på 63 eller 59 som får en rolle i en slik drøm, de legges til side under dekke av alle slags rare begrunnelser, det er utrolig hvor mye bullshit man klarer å produsere for å slippe å si at en kandidat rett og slett er for gammel.

At folk er friske i både hode og føtter lengre, og har mye å gi langt etter fylte 62. Nå er det på tide at arbeidslivets holdninger rundt alder og jobb følger etter

Nå, når jeg pusher denne grensen selv, lurer jeg på om det var en feilvurdering å ta så lettvint på søkere på 60. Jeg ser at dette kan fremstå både usjarmerende, urettferdig og egoistisk — hvilket det nok sikkert er. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken om at jeg aldri i min yrkeskarriere har hatt større arbeidskapasitet, større nettverk og mer innsikt i fagfeltet mitt enn jeg har nå.

Jeg har ingen barnehage å hente i, ingen sykedager på grunn av siklende småbarn, ingen foreldresamtaler. Jeg har gjort enda flere ledertabber enn tidligere, jeg har funnet mitt inkompetansenivå, jeg vet på en helt annen måte hvor lite det er mulig å få ut av en strategisamling. Jeg vet hva god tidsbruk er, selv om jeg av bekvemmelighetshensyn ikke alltid benytter denne kunnskapen.

foto
Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Jeg kan absolutt ingenting om pensjon, for jeg har tenkt at den som kan alt om pensjon, er pensjonist. I hauet. Jeg er, slik jeg selv ser det, på et vis midt i livet, i god fart, fortsatt nysgjerrig, fortsatt klar til å snakke om noe helt annet. Helsa jobber også på lag; man våkner tidligere, tåler kaffe og alkohol dårligere, sovner litt oftere om ettermiddagen, og kan dermed jobbe til midnatt.

Så da blir det en litt rar følelse, må man forstå, å kjenne seg så bra som man aldri har vært før, samtidig som at alt tyder på at mulighetene herfra og ut blir færre og færre. Det er ingen som har sagt det, men jeg har tenkt det flere ganger selv: Kanskje denne jobben blir min siste? Jeg ender mine dager her. I alle fall arbeidsdager.

Det fins nok verre skjebner. Men hvis min antakelse er rett, at jeg ikke er alene om denne erkjennelsen, at også mine jevnaldrende begynner å se pensjonisten i hvitøyet, så må det skje en endring. Det er da altfor tidlig å se ting på det viset. Da folketrygden ble introdusert i Norge, faktisk i det Herrens år 1967, levde menn i snitt til de ble 71. Nå blir gutta over 80, damene nesten 85. Vi kan da ikke begynne å sikte på slutten nesten 30 år før det statistisk sett faktisk er slutt?

I 2015 endret vi pensjonslovverket, nå er det generell adgang til å stå i jobb til 72 år. Myndighetene har tatt konsekvensen av at vi trenger å holde folk i arbeid, at det blir for mange pensjonister i forhold til yrkesaktive, og at folk er friske i både hode og føtter lengre, og har mye å gi langt etter fylte 62. Nå er det på tide at arbeidslivets holdninger rundt alder og jobb følger etter.

Man trenger ikke nødvendigvis å skifte jobb, men i det store og hele er dynamikk veldig bra for arbeidslivet. Man trenger at folk søker ny kunnskap, etterutdanner seg og er åpne for nye muligheter på arbeidsplassen. Endring er den nye normalen, er det mange som sier om det moderne arbeidslivet. Da trenger vi offensive 50- og 60-åringer.

Og en ufattelig god grunn til å si at noen er for gamle.