Siden 1980-årene har grunnrente-begrepet i Norge blitt brukt mer og mer ensbetydende med inntekter til staten fra statens eierskap til naturressurser. Staten deler ut retten til å utnytte ressursene gjennom konsesjoner, men tar inn en ofte betydelig del av inntektene gjennom forskjellige skatte- og avgiftsordninger samt eierskap i enkelte konsesjonsselskaper. Dette gjelder fremfor alt olje og gass, men også vannkraft.

Forslaget om grunnrenteskatt tar utgangspunkt i at havbruksnæringen mottar økonomisk avkastning på naturressurser som tilhører fellesskapet. Regjeringen mener at fellesskapet bør få en andel av inntektene som skapes ved utnyttelse av ressursene. Dette skal i praksis gjelde produksjon av laks, ørret og regnbueørret, hvor inntekter over en viss friinntekt skal skattlegges med en sats på 40 prosent.

Da en offentlig utredning i 2019, NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet» (Havbruksskatteutvalget), foreslo å innføre grunnrentebeskatning på fiskeoppdrett, hadde allerede Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet sagt nei til grunnrentebeskatning av havbruk.

Jeg skulle ønske Støre, Vedum og co. kunne satt seg ned med næringen i stedet for å tre en ny skatt nedover hodet på dem

Nå, høsten 2022 (knapt to år etter at NOU2019:18 kom ut), foreslår Jonas Gahr Støres regjering likevel å innføre grunnrentebeskatning fra havbruk og vindkraftverk i tillegg til olje, gass og vannkraft. Kjære Støre og Vedum; Det er en vesensforskjell på olje/gass/vann og laks/ørret/regnbueørret.

Ved førstnevnte er det en skal produsere av naturlig til stede. Det er det ikke ved sistnevnte. Det må produseres først via rogn til fiskelarver til smolt til settefisk til slakteferdig laks. En prosess som varer i ca. to år (alt etter vekstvilkår), så fremt prosessen er optimal. Først da vet en om en har lykkes. Dette slipper en ved olje, gass og vann som en «naturlig produsert». Det blir derfor feil å sammenligne havbruk med kraftproduksjon. Ingenting er likt med unntak av lønnsomheten. Som er solid i begge tilfeller.

Jan Skogheim Foto: Privat

Det er ingen tvil om at havbruk har mange miljøutfordringer og at det forurenser. Men det gjør olje-, gass- og vannkraftproduksjon også. Og ser en kun på inngrep i natur er det ingen tvil om at sistnevnte står for de største inngrepene.

Havbruksnæringen har selv sagt at de kan betale mer i skatt og dele mer av overskuddet med fellesskapet. Men ikke via en grunnrenteskatt som vil gjøre at de med de største finansielle musklene vil overleve. De små, lokaleide vil forsvinne fordi de ikke lenger har finansielle muskler til å delta i tildelingen av konsesjoner, delta i forskning, gi noe tilbake til lokalsamfunnene osv.. For ingen av de lokaleide oppdrettsselskapene er ute etter å ødelegge lokalsamfunnene sine. Tvert imot er de ute etter å skape vekst, arbeidsplasser, bevare bosetning osv.

Jeg skulle ønske Støre, Vedum og co. kunne satt seg ned med næringen i stedet for å tre en ny skatt nedover hodet på dem. Og jeg skulle ønske de så konsekvensene av forslaget sitt for de lokalt eide oppdrettsselskapene og lokalsamfunnene de drifter i. Og så skulle jeg ønske de så forskjellen på havbruk kontra vind, vann, olje og gass. Men det er vel kanskje for mye å håpe på?