De første ukrainske flyktningene er ankommet både Senja og Målselv — og de er varmt velkomne til Midt-Troms! Det later også til å være den gode, velklingende gjennomgangstonen fra de politiske miljøene i regionen. Etter at Senjas politiske ledelse tidlig i forrige uke åpnet dørene for flyktninger fra krigen i Ukraina, har kommunestyrene i regionen i tur og orden gjort tilsvarende. Det er godt å se.

Nå er det heldigvis ikke en konkurranse i hvem som stiller opp mest — eller for den del minst. Det viktigste er at kommunene stiller seg positive til mottak, alt etter størrelse og kapasitet,

Utfordringen blir, som den blir det for alle de som tar imot ukrainere på flukt, å ha kapasitet til å bistå og hjelpe de som kommer.

Det er lett å glemme at dette er minst like traumatiserte mennesker som de vi tidligere har tatt imot fra krigsherjede land. Slik syrere, afghanere, kurdere og somaliere kommer de tomhendte på flukt. De har styrtet ut av hjemmene sine, forlatt hjembyene, familiene og mennene. De vet ikke om eller hva de kan komme tilbake til.

Dessverre har vi kompetansen. Dessverre vet vi hva som kreves. Dessverre har vi erfaringen. Heldigvis kan vi hjelpe

Krig er krig, enten den foregår i Afrika eller Europa. Krig er krig enten den dreper hvite eller fargede. Sorg er sorg. Frykt er frykt. Død er og blir død. Hvilke språk det uttales på betyr lite og ingenting.

Svært mange av de som kommer er også barn. Barn som har våknet på natten av flyalarm, bomber og flyktet fra kuler. Barn som har blitt skilt fra sine fedre – fedre som er beordret til å bli igjen for å kjempe til døden mot en langt større og rustet fiende. Barn som sammen med bamsen sin, også bærer med seg angsten for å aldri se igjen pappa, bestefar eller storebror.

Det er disse menneskene vi skal stille opp for. Dessverre har vi kompetansen til det. Dessverre vet hva vi som kreves. Dessverre har vi erfaringen. Og heldigvis er vi i stand til å hjelpe.

Vi krysser fingrene for at vi lykkes, både med å hjelpe og med å få stanset Russlands grufulle herjing i et fritt demokrati.

Minileder: Dyr, dyrere dyrest

Drivstoffprisen i Norge når stadig nye høyder, og tirsdag bikket den 24 kroner literen for både bensin og diesel, som er ny norsk rekord.

Og plutselig ble det enda dyrere å leve og bo i distrikts-Norge, uten trikk, T-bane, tog og milevis mellom hver ladestasjon for el-bil. Hva gjør den «distriktsvennlige» regjeringa nå?