Det er ikke så ofte man siterer Lenin på NHO sin årskonferanse, men i år skjedde det. Det var tidligere statsminister i Finland, Alexander Stubb, som mente det passet godt med et revolusjonistisk sitat fra tiden da bolsjevikenes leder manet sine følgere til kamp med ordene: «Det går tiår uten at noe skjer, så går det uker der tiår skjer».
Stubb var svært tydelig i sin tale rundt Russlands rolle på både kort og mellomlang sikt; han mente det ville gå fem, ti — kanskje 15 år — til man i det hele tatt kunne regne med Russland som en troverdig internasjonal partner på noe plan. Og uansett hva som skjer på russisk side i de neste tiårene, har det tegnet seg et nytt sikkerhetsbilde som nå sementeres i nye allianser.
Mange spør seg hva dette vil gjøre med det arktiske samarbeidet i nord. Det er ingen tvil om at Russland er en geopolitisk maktfaktor i Arktis. Med Russland ute av rollelista i det etablerte internasjonale samarbeidet, er oppgaven, for å bruke en teatralsk metafor, mer eller mindre som å sette opp Peer Gynt uten Peer.
For øyeblikket ligger det meste av arktiske institusjoner og etablerte samarbeid på vent. De internasjonale sanksjonene har effekt, Russland er blitt en internasjonal pariakaste som ingen tør å ta i. Norge er ett av få land som i det stille kjemper en kamp for å holde hjulene i gang på operativt nivå i nord. Det har sine forklaringer. Vi har blant annet en hel torskestamme — vår nasjons livsforsikring — å ta vare på.
Land som skal samarbeide om å forsvare hverandre trenger ikke bare å ha militære fellesoperative system; vi trenger å ha felles interesser å ivareta
Mange stiller seg nå spørsmålet om vi i stedet for et enhetlig, samlet Arktis, i framtiden vil se et delt Arktis-samarbeid? I stedet for det sirkumpolare perspektivet vi har hatt til nå: Får vi et vestlig og et østlig Arktis, hvor sistnevnte blir dominert av Russland sammen med Kina og andre venner med mer eller mindre klart uttalte ambisjoner i Arktis?
I så fall vil selve overskriften for Arktis-samarbeidet — det som har vært Norges linje helt siden 2. verdenskrig — nemlig «lav spenning i det høye nord», falle som en stein til bakken. Da går Arktis fra å være et område for fred, forskning og samarbeid, til å bli åsted for stormaktsinnflytelse og sikkerhetspolitikk med en langt tydeligere militær tilstedeværelse enn det som til nå har vært ønskelig.
Men som alltid når dører lukker seg, så åpnes det nye. Jeg tror at de neste tiårene, for Norges del, vil komme til å preges av nordisk integrasjon i nord. Med Sverige og Finlands søknader ferdig levert i Stoltenbergs innboks, er kortene lagt for et helt nytt spill, som det i skrivende stund er vanskelig å ane konsekvensene av.
Vi fikk imidlertid et frampek fra statsminister Jonas Gahr Støre på NHO-konferansen. Der sa han ikke bare at han var positiv til våre naboers søknad om Nato-medlemskap, men at det la grunnlaget for en helt annen satsing på infrastruktur og samarbeid mellom nordiske naboer i nord. Herunder nevnte han konkret en mulighet for å gjenoppta planene om jernbane til Kirkenes via Finland.
Det er helt åpenbart at en inklusjon av våre to naboer i nord vil endre det militærstrategiske bildet dramatisk. Til nå har Sverige og Finland nærmest vært utelukket fra ethvert scenario, alt har handlet om Norge som Natos nordlige flanke. Ethvert nordvendt militært spillbrett har siden 1945 på ett eller annet vis handlet om hvordan å forsinke og etter hvert slå tilbake en russisk offensiv langsetter vårt ruglete kystlandskap.
Nå blir Nato i det nordlige Europa noe helt annet, det må i praksis tenkes helt nytt. Dette gir noen utfordringer, men heldigvis også noen muligheter. Støre var tidlig ute med å tenke felles infrastruktur. Det er klokt. Land som skal samarbeide om å forsvare hverandre trenger ikke bare å ha militære fellesoperative system; vi trenger å ha felles interesser å ivareta.
Støre pekte særlig på hvordan vi kan arbeide for økt samarbeid med Finland. Men nylig ble det gjennomført et rekordstort statsbesøk til Sverige, der man blant annet diskuterte hvordan landene kan samarbeide for å komme gjennom det grønne skiftet. Her spiller LKAB i Kiruna, med styreleder Gøran Persson i spissen, sammen med svensk stålindustri hovedrollen med en investering på svimlende 400 milliarder de neste 15-20 årene.
Et helt nytt sikkerhetspolitisk bilde i nord, samtidig som tempoet i energiomstillingen skal holdes oppe, gir mye å gjøre for nordnorske politikere og næringsliv framover. Det gir mange muligheter, men også mange hensyn å ta, til naturen og kulturen, og ikke minst den store samiske befolkning i Sapmi.
Som en hjelp til den mentale omstillingen vi nå skal gjennom; kanskje må kartene som vi for moro snudde opp ned en gang på tidlig 2000-tall, vris 90 grader denne gangen, slik at vi begynner å se nord i et øst-vest perspektiv framover. Og kanskje må den utskjelte flyruta mellom Tromsø og Oulu opp og stå igjen, snarest råd.
Tervetuola, sier finnene da.