Skolen: Hvor er vi, og hvor skal vi?

Etter rundt 25 år i skolen, har undertegnede tatt en nødvendig pause. Fire måneder er gått, og jeg savner skolen!

Tankene og refleksjon går rundt elevene, lærerne, skoleledere, foreldrene, skoleeier og den norske skolen, samt meg selv og lærerrollen. Hvor er vi, og hvor skal vi? Hva vil vi? Er den tydelig, den røde tråden? Hva med prioriteringer innad i skolen, ressurser og politisk beslutsomhet og forståelse? Hva med foreldre og foresattes rolle, har den endret seg? Dette er et veldig stort felt, og jeg drister meg ut å belyser noen punkt og meninger jeg har rundt tema, da det er veldig viktig at vi har fokus og debatt rundt en av verdens viktigste yrker.

Tempoet i samfunnet og i skolen øker, det er markant forandring. Det går så fort, og tempoet er så høyt, at lærere og skoleledere har ofte bare tid til å tenke neste time, neste dag og uke. Det gjøres en veldig god og stor jobb, men slitasjen er blitt merkbar. I denne debattartikkelen skal jeg komme med noen synspunkter og argumentere for dem, i håp om at vi stopper opp å reflektere rundt norsk skole både lokalt og nasjonalt.

Det bør sees på skolen med nye øyne og med andre synsvinkler, for forandring trenger vi. Nettopp fordi i lys av et stort tempo, også har fått en «ny» type elev, og et nytt samfunn å forholde oss til. Det gir oss nye og andre utfordringer. Derfor trenger vi å få tverrfaglig kompetanse inn i skolen.

Når det økonomiske ramma er knapp blir det tøffe prioriteringer. Mange kommuner skal spare penger. I en studie fra KS allerede i 2015, kom det fram at en av tre nyutdannede lærere slutter i løpet av de fem første årene i yrket. Nylig har jeg selv tatt videreutdanning i veiledning av studenter og nyansatte. I mange kommuner er det ikke økonomi til å følge opp de nyansatte på en systematisk og god måte. Å møte skolen og dens utfordringer er tøft for mange. Og jeg mener bestemt at vi kunne beholdt flere, om de har fått systematisk oppfølging og veiledning over tid. Oppfølging av nyansatte burde vært lovpålagt nettopp for å beholde flest mulig i yrket.

Ifølge VG (29.4.22) har søkertallene til studiet gått ned med over ti prosent. Vel å merke er at søkertallet for studiet for 1.-7. klasse gått noe opp. Politikerne bør stille spørsmålet hvorfor, og hva kan vi gjøre med det? Mange unge velger nok bort dette studiet mye på grunn av lønn. Når du kan tjene like mye eller mer uten høyskoleutdanning, ja da sier det seg selv hva mange unge velger. Så ja, lønna må opp.

For ikke lenge siden skrev Aftenposten i en undersøkelse fra 2020, at 53 prosent av landets lærere har søkt eller har vurdert å søke annen jobb siste år. Jeg velger å tro at dette ikke er for at lærere ikke er glad i yrket sitt. Jeg har jobbet med veldig mange og fantastisk flinke lærere som elsker yrket sitt. Men mange har også sagt at de er slitne. Det er et veldig høyt tempo og stort arbeidspress. I tillegg ser vi at flere elever er urolige og sliter med oppførsel, respekt for medelever og lærere.

Min opplevelse ble etterhvert at det ble for mye, totalen ble for stor. Frustrasjonen vokste inni meg, jeg kunne ikke alltid akseptere veivalget, selv om jeg prøvde å holde meg på veien ei god stund. Nå forstår jeg at min slitasje har kommet over år. Det å føle at en ikke strekker til, var vel for meg den største faktoren for at jeg nå har valgt å ta en timeout.

Det er forskjeller fra skole til skole, og i selvsagt i ulike kommuner. De siste årene har det vært ei storsatsning med videreutdanning for lærere i fagene norsk, engelsk, matematikk og naturfag. Det er viktig, og det har gitt gode resultater. Men det har gått på bekostning av en del svært viktige ting. Jeg vet om skoler som ikke har noen kvalifiserte lærer i de praktisk estetiske fagene, som kroppsøving, musikk, kunst og håndverk og mat og helse.

Det heter skolen skal «utvikle hele mennesket». Gjør vi det? Selv har jeg vært musikklærer uten at jeg kan en note! Dette har flere lærere opplevd i ulike fag, å ha fag de ikke har kompetanse i og ikke vil ha. Det er på høy tid å slå et slag for de praktisk estetiske fagene, og det bør gjøres grep nå! Vi kan ikke i for stor grad utvikle «det teoretiske mennesket»! Det må være trivsel og mestring til alle.

Er vi i ferd med å «utvikle det digitale mennesket», og ikke hele mennesket? Selv om livsmestring er kommet med i den nye læreplanen, så er det ikke et eget fag. Det er vanskelig å vokse opp i dag, i en jungel av valg og informasjon som er veldig lett tilgjengelig for barn og ungdom. Når det gjelder psykisk helse og antall henvendelser og innleggelser, så økte dette med 30 prosent i 2021, og nesten like mye for 2020 ifølge TV2. Vi må spørre oss hvorfor?

Skolen bør i mye større grad ha en forebyggende rolle, sammen med helsesykepleier og andre aktører som BUP og PPT. Hver skole burde ha et miljøteam som har planer og kunnskap, og ikke minst ressurser nok. Øremerkede midler må settes av, og det bør jobbes systematisk over år, ja hele skoleløpet. Jeg har selv opplevd å ikke ha tid nok til ungdomsskoleelever som sliter. Den viktigste personen for mange elever, om vi ser bort fra familien, er kontaktlæreren. Her må det bli ei endring.

Leseplikten må ned, det antallet timer læreren underviser pr. uke. Kontaktlæreren må få tid nok til å følge opp eleven. «Den gode samtalen» må erfares og læres av det moderne unge mennesket både på skolen og hjemme. Her må det settes av tid og øves allerede fra barnehagealder. Og inn i skoleløpet må kontaktlærer jobbe med dette både en til en og i klasserommet. Det å snakke om følelser, vennskap, relasjon, adferd osv er veldig viktig for at barnet skal forstå sine handlinger. Når det er sagt, så mener jeg at tilstedeværelsesplikten burde økes. Det vil styrke skolen.

Det har vært flere debattprogram om tema når det gjelder digitalisering. Enkelte fagfolk på tema mener våre barn er digitale prøvekaniner. Vi kjenner ikke konsekvensene av den voldsomme digitaliseringen i skolen og i samfunnet forøvrig. I vår kommune har alle fra 1. klasse lærebrett på skolen, og de tar dette med hjem hver dag. Andre kommuner, som Tromsø kommune, har fortsatt datarom der elevene henter utstyr etter behov og leverer det tilbake etter bruk.

Jeg erfarte, som tidligere ansatt i kommunen, og via mine barn som går på skole i kommunen, at det ikke foreligger noen plan for hvor mye eller lite disse skal kunne brukes. Det blir mye «privatpraktiserende», har jeg inntrykk av. I tillegg har kommunen brukt mye penger på digitale plattformer, og det dukker opp stadig nye, til frustrasjon, iallefall for meg. Hva koster dette i kroner og øre? Er det rett å bruke så mange penger når det etter mitt skjønn er andre prioriteringer som også er viktige? Hva slags forventninger skaper vi hos eleven? Blir de motivert for skriving for hånd når mange lærere nedprioriterer dette?

Det må også sies at mange lærere fortsatt vektlegger utholdenhet og skriving for hånd. Noen lærere har meget gode ukeplaner som nettopp belyser når det skal skrives for hånd i ulike timer og fag. Dette skaper forventninger og forutsigbarhet. Men igjen, tilbake til den røde tråden. Vi har en enhetsskole, men i enkelte tilfeller opplever jeg svært ulike praksis. Som for eksempel at noen lærere prioriterer mye skriving for hånd i begynneropplæringen. Mens andre bruker lærebrettet mye, og der 1. klassingene «skriver» digitalt med pekefingeren. Jeg mener at det burde vært et tydeligere planverk både nasjonalt og kommunalt.

Jeg opplever at god digital kompetanse har fått veldig stor status blant lærere og elever, kanskje for stor? Når det er sagt, så vet vi alle at digitalisering er viktig, og skal og bør prioriteres. Det jeg er opptatt av er bruken.

Rådmannen i Senja kommune uttalte seg i lokalavisa angående budsjett og merforbruk for overtid og vikarer nylig. Overforbruket skyldes i første rekke at det er vanskelig å få tak i folk, og dermed ble det brukt de folkene arbeidsplassen har til overtidsbruk, noen som er naturlig ytret han. Kommunen bør spørre seg: «Hvordan skal vi beholde de vi har?» De finnes veldig god og ulik kunnskap blant lærerne. Flere av oss, gjerne + 50, opplevde at det er mangelfull og ufullstendig opplæring når kommunen velger nye digitale plattformer.

Skolelederne har også en veldig tøff hverdag og har et voldsomt arbeidspress. Når vi i gamle Tranøy kommune ble med i Senja kommune, forsvant det over ni hele stillinger fordelt på to skoler på like mange elever. Også andre skoler har måtte tåle nedskjæringer, som selvsagt også gir frustrasjon og slitasje. Vi merka at vi ble færre både i skolestua og på personalrommet. Det har vært ei tøff omstilling, og en del av min tid gikk med til å forsøke å finne ut av de ulike digitale plattformene. Dette var til stor frustrasjon for meg. Kanskje større ressurser til oppfølging burde prioriteres?

Skal det moderne mennesket gjøre mer av det de gjør for mye av allerede? De kritiske røstene er færre enn de burde, og jeg etterlyser en nasjonal skolestratergi når det gjelder dette med digitalisering. Alle vet at dette, for mange, fører med seg inaktivitet. Og det fysiske møte mellom mennesker er viktige for den menneskelige psyke. Koronaen har nok ført med seg ei forverring i så måte. De digitale plattformene gjør det lettere å kommunisere, og vi foreldre blir innprentet av skolen med å kommunisere digitalt når det gjelder fravær, og når for eksempel min unge har sagt eller gjort noe som ikke er greit.

Da er vigelo kjekk å ha! Bare her nevner jeg to møter som ofte foregår digitalt. Vil vi ha det sånn? Flere foreldre har uttalt som jeg har hørt: «Jeg orker ikke å gå inn!» Hva med valgmulighet? Skolen har som mål å bli bedre på skole-hjem samarbeid! Blir vi foreldre, og for så vidt lærere, spurt i forkant om vi ønsker å digitalisere kommunikasjon ytterligere? Jeg har ikke blitt spurt, alt blir bare igangsatt og gjennomført!

Å være foreldre eller foresatt i dag er heller ikke enkelt. Mange av oss foreldre har en daglig kamp med våre barn. Hvor mye, hvor går grensen for bruk antall timer hver dag? Er barna innomhus velger de ofte først smarttelefonen, PC, eller Ipaden, istedenfor andre typer lek og aktivitet. Tror nok mange foreldre mener, og har satt pris på, at dette tema burde vært tatt opp kanskje èn gang pr år på foreldremøte. Det må ei bevisstgjøring til. Vi må aldri si oss fornøyd med at dette tok vi jo opp for to år siden.

Hva så med atferd i skolen? Hva kan vi gjøre for å bedre denne? Mange har meninger om dette, og det er vanskelig å sette fingeren på konkrete ting. Men jeg har vært så heldig, ved flere anledninger, å få være med elevene på leirskole til Grøtavær utenfor Harstad. Jeg har opplevd, men forundring, at elever med utfordringer når det gjelder adferd, fungerer svært godt. Hvorfor er det sånn? Svaret er disiplin og konsekvens. Samt at elevene er fysisk aktive hver dag. Selv om leirskole ikke helt kan sammenlignes med vanlig skole, så er det noe norsk skole kan ta lærdom av.

Så håper NRK sender «Leirskolen minutt for minutt» ved neste anledning. Her har vi lærere, skoleeier, politikere og foreldre noe å lære! Livsmestring burde etter min mening blitt et eget fag i skolen. Tenk på hva som ligger i dette tema, og hva det moderne mennesket trenger!? Psykisk helse, adferd, digitale utfordringer, økonomi, vennskap, viktighet av fysisk aktivitet — for å nevne noe.

Flere skoler i kommunen er i disse dager aktive i sosiale medier for å få tak i vikarer. Slitasje og nedskjæringer er en ting. Det har også vært skjært ned på ekskursjonsbudsjettene til skolene. Det er blitt i større og større grad vanlig med foreldrekjøring. Det er stor forskjell på godviljen og muligheten til foreldrene i de ulike klassene. Skal det være sånn? Er det den enhetsskolen vi ønsker? Skoler som ligger i små bygder er mest utsatte. Er det rettferdig at det ikke følger med penger til kjøring og aktivitet i for eksempel valgfaget «Innsats for andre» eller arbeidslivsfag? Det å holde seg til budsjett blir hovedfokus.

Å argumentere med «dere har deres budsjett og fordeler ut fra behov», blir vanskelig for skoleleder. Et smalt budsjett går stort sett alltid ut over det som er «minst viktig». Det må øremerkes midler om de skal komme fram til de «mindre viktige» tiltakene og fagene. Hva med de elevene som sliter med motivasjon for teoretiske fag? De som elsker det praktiske. Norge skriker etter håndverkere, de som sikter seg inn mot yrkesfagene. Men vi må ikke drepe motivasjon for skole i grunnskolen. For mange elever gir opp og mister viktig kunnskap underveis. Vi må se på hvordan vi får glød og glede til alle.

Men ja, skoleresultatene i flere sentrale fag har blitt bedre. All ære til gode lærere som står på hver dag. Likevel sliter jeg med å se den røde tråden i skoleløpet. Ting er for uklart både kommunalt og nasjonalt. For noen år siden ble det bestemt nasjonalt at det skulle nedsettes et «Tidsbrukutvalg», som skulle se på lærernes og skoleledernes bruk av tid, og om noe kunne gjøres her. Konklusjon etter x antall arbeidstimer og millioner, var at lærere og skoleledere bruker for mye tid utenfor klasserommet og kjernearbeidsområdene. Her skulle det komme tiltak tenkte vi. Men det tvert motsatte har skjedd.

Hva så med skolelederrollen i kommunen vår? Nå har vi en ny og sammenslått storkommune. Den har eksistert siden den landsomfattende kommunereformen rundt 2020. Sammenslåinga til Senja kommune var 1. januar 2020. Jeg har ikke vært skoleleder i perioden fram til dags dato, så her drister jeg meg ut på det jeg har erfart og opplevd. Skolelederrollen er tøff og med et meget hardt arbeidspress. Også de får ikke tiden til å strekke til. Det er rett og slett for mange gjøremål. Ofte må de rykke ut og være vikarer i ulike klasser på grunn av sykdom hos lærere, eller lærere som har syke barn, eller for eksempel skal på kurs.

Når det utlyses skolelederstillinger er det ikke flust av søkere, heller tvert imot. Stadig er det flere utlysninger på samme stilling, hvorfor? Lærere vet hvor krevende denne rollen er, og søkermassen blir deretter. Når sammenslåingen til vår storkommune var et faktum, kom det fram at den nye kommunen var i en alvorlig økonomisk situasjon. Skolelederne ble kalt inn til en rekke møter som ensidig handlet om økonomi og det å holde seg til budsjett. I tillegg skulle skolelederne drive fram prosessen med en ny skolereform.

I tillegg til det, skulle de sette seg inn og implementere flere nye digitale plattformer. Vi hadde og har utrolig mange dyktige skoleledere i kommunen vår, men de er overmennesker! Det er ikke lett å se og følge opp hver enkelt ansatt når timene i uka ikke strekker til. Det å ha en medarbeidersamtale pr halvår er ikke nok. Jeg mener skolelederne fortjener all ros de kan få for den jobben de gjør.

Når jeg henter mine egne barn på skolen, blir jeg ofte rørt over den omsorgen lærere og assistenter viser. Det er så mange utrolig flinke og hjertegode, folk som fortjener all honnør og ære for at dem «står i det», i en tøff og veldig hektisk hverdag. Dette vet jeg alt om etter 25 år i skolen. Men skolen må ses på men andre øyne, kritiske øyne. Det må komme forandringer, ikke minst for å demme opp for den slitasjen som mange nå opplever. Den gode læreren må forbli i skolen, trives i skolen. Vi har ikke råd å miste noen på veien. Og da må det tilføres ressurser og tiltak som stimulerer til dette.

Tid til relasjonsbygging er meget viktig. Her må kontaktlæreren være nøkkelen. Igjen, da må leseplikten ned sånn at det er rom for det. Med tverrfaglig kompetanse inn i skolen vil skolen endre seg. I tillegg må det i større grad legges vekt på å utvikle hele mennesket, ikke i for stor grad det teoretiske og digitale mennesket. Det må settes inn ressurser for refleksjon og evaluering både nasjonalt og kommunalt. Hva slags enhetsskole ønsker vi oss i framtida? Hva slags skole ønsker vi i kommunen vår?

Nå er det ikke sånn «at alt var bedre før»! Mye er blitt bedre! Når jeg studerte Forebygging av barn og unges psykiske helse 2020/21, kom det fram i studiet at barn og ungdoms snus, tobakk og alkoholvaner har gått kraftig ned de siste 10-15 årene. I mine tre-fire siste år i skolen jobbet jeg i ungdomsskolen. Ikke en gang opplevde jeg at elevene brukte snus eller røykte i skoletiden.

For litt over to år siden var jeg så heldig å få være med til Tyskland på elev/foreldretur. Denne turen var en avslutningstur for 10. klasse. Året etter var jeg med på tur til Malangen, også det med 10. klasse fra Vikstranda skole. Ingen elever brukte noen form for rusmidler. Vi har fantastiske barn og ungdommer, men de har helt andre utfordringer enn det vi hadde som barn og ungdom. Det må vi ta hensyn til, det må læreplanverket ta hensyn til.

Drømmen er en skolereform der det tenkes nytt. Der vi møter barn og ungdommer på deres banehalvdel, mer på deres premisser, og de utfordringene som er å vokse opp i det moderne samfunn. Vi må tenke å utvikle hele det «nye og moderne mennesket», som lærer grenser og det å sette egne grenser.

Slik jeg ser det, må det utdannes flere lærere i de praktisk estetiske fagene. Vi må se på volumøkning her og også når det gjelder fysiske aktiviteter. Trenger vi alle dagens fag med det volumet som eksisterer pr dato? Bør noen nye inn? I skolen må det legges til rette for økt og ulik fagkompetanse.

Hvor er vi? Hvor skal vi? Etter min mening må den røde tråden være langt tydeligere for alle som jobber i skolen, elevene, foreldre og skoleeier. En sånn ny drømmereform må ha en tydelig plan som alle er i stand til å følge.