Jula er tid for refleksjon, ettertanke og oppsummering. Det er knapt til å tro — for tredje jul på rad skriver jeg en julehilsen til dere lesere med budskap om at vi nå virkelig trenger ei god jul.
Igjen har det blitt et år for historiebøkene, på godt og vondt — dessverre mest vondt. Et år med enorme kontraster, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
For to år siden handlet jule-kommentaren om at 2020 hadde vært et av de merkeligste år de aller fleste av oss har opplevd — det store annerledesåret. Året vi kommer til å snakke om lenge — og fortelle om til våre barn, barnebarn og oldebarn. Akkurat slik våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre fortalte oss om krigen. Det var det store korona-året. Året som skapte utfordringer vi ikke hadde fantasi nok til å forestille oss, før det skjedde.
Så kom 2021. Årets da «alle», inkludert meg selv, trodde det snart skulle være over. Noen få uker til, så ville samfunnet åpne opp, hjemmekontor avvikles. restauranter og barer åpne og fotballen rulle. Slik ble det ikke. Det ble et år til, minus noen fine uker på høstparten da livet var sånn omtrent i vater.
Årets beste nyhet i et ellers krevende år: Familien Collin er fri etter åtte år i kirkeasyl i Finnsnes kirke!
Men så — ikke så lenge etter at 2022 ble født, var det over. Ikke koronaen, den følger oss stadig. Men den ble plutselig litt snillere. Restriksjonene kunne oppheves, munnbindet kastes og meteren ble erstattet med varme klemmer.
Men så snudde det igjen, glede ble avløst av tårer: Akkurat som 12. mars 2020 er en dato vi aldri kommer til å glemme, da Norge stengte ned, er 24. februar 2022 en dato som vil sitte spikret til vårt minne. «Man kan si at 2022 bare hadde èn dato: 24. februar», uttalte statsminister Jonas Gahr Støre da han tirsdag denne uka oppsummerte året som snart er gått. Datoen da Russland invaderte Ukraina og startet sin brutalt meningsløse krig, latterlig kalt for «spesialoperasjon» av president Putin.
En operasjon som faktisk er en terrorhandling og et folkemord som preger en hel verden, og ikke minst oss som har grense mot Russland. Vi kjenner at krigen er nær oss, vi kjenner russere, mange av oss har deltatt i et nært «folk til folk»-samarbeid over grensa i nord. Nå er det bare avstand og kulde tilbake.
Det er hjerteskjærende å tenke på ukrainerne denne jula, som fryser og ikke får tent julegrana — rett og slett fordi det ikke er strøm, og alt de må fokusere på er å skaffe mat og overleve.
Mens julefreden senker seg hos oss, er det frykt, savn og lidelser det handler om i høytiden i krigens Ukraina. Heldigvis har mange kommet seg vekk fra Putins uberegnelige bombetokter — og flere hundre er allerede bosatt i vår region her i Midt-Troms. De er tatt varmt imot — det er godt å se.
Selv om vi lammes av håpløshet og oppgitthet kan vi ikke gjøre annet enn å håpe at 2023 vil bringe med seg gode nyheter for Ukraina, at krigshandlingene stopper og at partene finner fram til forhandlingsbordet og diplomatiske samtaler som kan stoppe krigen.
Krigen i Ukraina har også rammet oss i Norge økonomisk — den har bidratt til skyhøye strømregninger og stor usikkerhet i en finansverden som gir oss høyere renter, mer kostbare tjenester og dyrere matvarer og drivstoff. Vi har likevel ingen grunn til å synes synd på oss selv. At vi i stedet straffer de som styrer Norge i ei slik tid er egentlig ganske naturlig, selv om det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet på meningsmålingene nå oppnår samme prosent som ei god flaske rødvin, og Senterpartiet nærmer seg prosenten på ei bleik lettøl. At det er «vanlige folks tur» er i stedet blitt året da ganske vanlige folk i Norge er blitt fattige, for å låne opposisjonens retorikk.
Neste år er det valg, og da kan det skje store ting, selv om det handler om kommune- og fylkestingsvalg.
Til slutt, årets beste nyhet i et ellers krevende år: Familien Collin er fri etter åtte år i kirkeasyl i Finnsnes kirke! Endelig skjedde det som mange hadde gitt opp å tro på; at norske myndigheter skulle ta til vett å oppheve et utvisningsvedtak som manglet både fornuft og legitimitet, og som var i ferd med å bli et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Og av alle ting skjedde det som en del av budsjettforliket mellom regjeringen og SV. Nå kan familien fra Sri Lanka feire jul som frie mennesker i det som tross alt er et av verdens beste land å bo i. Det er så fortjent at det er til å gråte gledestårer av. Og tårer har det blitt, hos familien selv og alle deres støttespillere.
God jul til dere alle! Vi trenger det. Og helt til slutt — et nyttårshåp om at 2023 blir et mye bedre år enn de tre foregående.