Kommentaren ble først publisert i Folkebladets samarbeidsavis iTromsø.

Det har vært ei røff uke for noen hver. Enkelte står derimot i så mye alvorlig trøbbel at det overskygger vanlige folks trivielle utfordringer på livets kronglete vei.

Nei, vi snakker ikke om norske statsborgere som lever under fattigdomsgrensa, som må skru av strømmen på dagtid og legge seg under et pledd for å holde varmen, de som duknakket må oppsøke Matsentralen eller Frelsesarmeens matstasjoner fordi de ikke har råd til å kjøpe seg mat. Dere vet, den enfoldige og sutrete gjengen som ikke har skjønt at løsningen bare er å flytte til Sveits. Det er ikke dem vi snakker om.

Vi snakker heller ikke om flyktninger som risikerer egne liv på hasardiøse seilaser over Middelhavet, i båter av så dårlig standard at sjansen for å overleve i realiteten beror på om noen finner dem plaskende i havet etter de har forlist. De som kan svømme i hvert fall. Dere vet, de skruppelløse lykkejegerne. Det er ikke dem vi snakker om.

Vi snakker selvsagt ikke om de som nå i inngangen til den kaldeste og mørkeste tiden sitter på europeisk jord, i nedbombede hjem uten strøm, for at okkupantmakten i desperasjon etter å tape militært har begynt å sprenge kraftanleggene i landet. Dere vet, de som bare kunne gitt fra seg landet sitt med én gang og sluppet unna med det. Det er ikke dem vi snakker om.

Vi snakker definitivt ikke om alle de tusener av migrantslavearbeidere som har ødelagt livene sine av å jobbe under et korrupt emirat, der ytringsfriheten er fraværende, homofile fengsles og kvinner undertrykkes under enhver lav sko – alt for at vi andre skal kunne underholdes av litt stilig ballidrett i julestria. Dere vet, festbremsene, de som alltid skal ødelegge den gode stemningen. Det er så avgjort ikke dem vi snakker om.

«Det er ikke bare Mick Jagger som har problemer. Ingen spør om du er fornøyd», som noen kloke trøndere sang i 1988. Derfor er det viktig å rette blikket mot dem som virkelig lider. De vi snakker om er de som over flere frontsider i norske riksaviser fredags formiddag skriker til oss, med krigstyper: − Jeg sa: «Vi må komme oss vekk».

Ikke vekk fra krigssoner, fattigdom, undertrykking eller annet lettvektig pludder. Vi snakker selvsagt om prins Harry og hertuginne Meghan, to rømlinger fra det britiske kongehuset, som nå om dagen raust deler fortellingen om sin grufulle skjebne. De skal nå snakke ut om den vonde tiden over seks episoder rigget kvasidokumentar for Netflix, og ikke bare til det britiske folket, men for en hel verden. Ikke minst Norge.

Det skjer jo ikke noe særlig i vårt eget kongehus, og akkurat som at vi i sin tid utenlandsimporterte menneskene som i dag utgjør vår egen kongefamilie, og ga dem nye og norske navn, importerer vi nå problemene til det engelske kongehuset og gjør dem til våre egne. Langreiste problem brakt til det norske folk via mediene.

På radiokanalen NRK Alltid nyheter, som jeg hører på hver morgen – fra klokka 07:00 til 08:30 – hadde de viet nesten 10 minutter til prinsen og hertuginnen, mer enn til noen andre nyheter. Her var det både nyhetsreportere, eksperter og korrespondenter i sving for den største nyheten siden gjennombruddet i hjulets oppfinnelse. Da hadde tre (av seks) episoder vært ute i bare noen timer.

Det bare fortsatte utover dagen. I nyhets/debatt-programmet Dagsnytt 18 var det ny runde med flere av de samme folkene, og nå fikk vi også reaksjoner fra gata. Flaggskipet Dagsrevyen kunne ikke være noe dårligere, der de både hadde innslag hvor vi fikk et Teams-intervju med selveste Nick Bullen, redaktøren i selveste True Royal TV, og tror dere jaggu ikke at de også hadde møtt Kong Charles, som på den korte veien fra bilen og inn en dør i et hus ikke engang ville si «ingen kommentar», men heller bare vinket til pressen, og, fikk vi vite, heller konsentrerte seg om et besøk til den etiopiske kirken. Det var en alvorstynget Sidsel Wold som var fortellerstemme.

Så fikk vi den klassiske «Media møter random folk på gata og spør hva de måtte mene om saken». Som Wold så treffende sa det: «I London har ikke mange rukket å se serien ennå [men vi lar oss ikke stoppe av den grunn!], og meningene er delte».

Så fikk vi møte noen av dem som altså ikke deler oppfatning, av en serie mange ikke hadde sett.

Deretter var det tilbake til selveste Nick Bullen, før man elegant penslet over til UK-korrespondent Gry Blekastad Almås, som kunne fortelle hele Norge at det er delte meninger om serien og om hvilke utfordringer serien genererer nå når Kong Charles skal modernisere det britiske kongehuset. Jeg gjentar, for munterhetens del: Modernisere kongehuset.

Der og da kjente jeg en krypende lyst til å drikke tresprit, for å slippe å se noe i resten av mitt liv, men jeg klarte heldigvis å holde meg i skinnet.

For en stakket stund var både dyrtid, mørketid, Gianni Infantino, krig og Maskorama glemt. Det var da noe. Og det var da behovet for å tenke over hva det var man hadde sett kom, for den Netflix-serien må man jo for Guds og/eller egen skyld aldri bruke fritiden sin på. Nei, man trenger ikke se den for å mene noe om den, akkurat som man ikke trenger å pirke tyggis opp fra fortauet for å skjønne at det ikke er spesielt godt.

Netflix-serien er altså en ensidig, rigget serie om hva som rører seg oppi hodene på nummer fem i arverekken til den britiske tronen – og kona hans. Seks episoder med selvrettferdig gnål, sutring og krokodilletårer fra noen av de mest privilegerte og bemidlede menneskene i verden, som hevder seg skjøvet ut i mørket, og som bare måtte komme seg vekk fra all oppmerksomheten, den samme oppmerksomheten de nå oppsøker for å tjene enda mer penger enn de har.

Stakkars Harry, altså. Avspist med skarve 120 millioner kroner i morsarv, og som samlet i honorarer fra Netflix og forlagsbransjen (det blir selvsagt også bok) vil sope inn over en milliard kroner på denne regisserte og pinlig skamløse offentliggjøringen av sin egen lidelseshistorie.

Da er det sikkert en trøst at verken Harry, Meghan eller Netflix trenger å bruke en pence på markedsføring. Hva skal man med reklamebudsjett når man har medier, liksom. Og nå har også undertegnede bidratt med sitt. Det er ikke lett, dette livet.