Det offentlige helsevesenet er så overbelastet at bare de godt bemidlede får rask hjelp, de som kan betale seg inn på privatklinikker uten ventetid. Det er amerikanske tilstander i norsk helsevesen.
Dette skriver lege og forfatter Kavieh Rashidi i Aftenposten under tittelen «God helse får du av å ha mye penger». Han beskriver jobben som fastlege i det offentlige som i stor grad handler om å henvise pasientene til spesialister, der for lange ventelister bidrar til å skape et gigantisk klasseskille mellom fattige og rike.
Amerikanske tilstander altså. For i vår sosialdemokratiske lille plaskedam har plutselig svindyre, private helseforsikringer, eller en fluffy buffer i banken ført til at noen deprimerte slipper vente i månedsvis på hjelp. At den vonde skuldra blir utredet og sykemeldinga reduseres med ett år. Eller at kreftutredningen starter umiddelbart.
Dårlig råd er farlig. Folk med høy utdanning og inntekt har bedre helse og lever i snitt 14 år lengre enn resten. Det handler blant annet om muligheten til å kjøpe raskere helsehjelp. Rashidi viser også til at rike kreftpasienter har bedre prognoser for overlevelse.
Problemet er ikke at det offentlige helsevesenet har dårligere kompetanse, utstyr eller effektivitet. Alt handler om at det bevilges for lite midler i forhold til behovet, dermed vokser ventelistene. De private klinikkene, der egenandelen for en konsultasjon kan ligge fra 2.000 kroner har stor pågang. Fra de som har råd, fordi det offentlige systemet svikter. Vi er ikke på vei inn i et samfunn der et økonomisk klasseskille avgjør hvor god helsehjelp du får. Vi står til halsen i det, med benskjøre knær og sviktende orienteringsevne.
At Arbeiderpartiet sitter på statsministerposten og lar dette passere er en gåte, situasjonen burde sende isjassmerter til dypet av arbeiderbevegelsen
For det er mye som skurrer i dette bildet. Som et av verdens rikeste land har vi har nærmest ubegrensede ressurser innen kompetanse og kunnskap. Utredninger fra alskens fagfelt konkluderer likt: Ved å satse på forebygging, lavterskeltilbud og god oppfølging gjennom hele livsløpet stimuleres god psykisk og fysisk helse. Gevinsten er økt livskvalitet i befolkningen og millioner spart i samfunnssaldoen.
Likevel er skolehelsetjeneste og barnevern stadige salderingsposter i kommunebudsjettene. Den samme gjelder eldreomsorgen, der de spesialiserte pleieplassene i sykehjem reduseres. Eller «omstruktureres» som det heter på det byråkratiske språket for innsparing. Stadig flere kommuner har oppdaget at det er billigere å la gamlingene bo hjemme enn å gi den døgnpleien de har krav på. Disse som er for svake, forvirret eller syke til å kreve sin rett.
Selvfølgelig sitter det samtidig noen luringer med kalkulatoren og gliser mens de investerer i private sykehjem. Med nok og kvalifisert personale, handikap-tilpasset ditt og datt samt nymalte vegger. Men bare for dem med madrassen stinn av sedler. Minstepensjonistene blir liggende i eskalerende liggesår, eller snubler på seg et komplisert lårhalsbrudd i forsøket på å nå kjøleskapet. Det er ganske farlig, noen ganger dødelig å bokstavelig talt knekke sammen når du er en underernært og syk oldis under omsorgssvikt. Selv om du blir funnet av den omstrukturerte tjenesten etter en stund.
Det varierer i hvilken grad kommunene evner å gi forsvarlige helsetjenester, og dessverre ser vi deler av den samme svikten i spesialisthelsetjenesten. I dagens psykiatriske sykehus finnes bare 30 prosent av sengeplassene sammenlignet med ståa i 1990. Den dramatiske nedskjæringen gjør at stadig flere pasienter skrives syke ut til kommunene, som er mer opptatt av hvor mange millioner de har skrellet av omsorgsbudsjettet til næringsinvesteringer, enn sitt etiske og juridiske ansvar for å ansette nok folk i helsesektoren.
I velferdsstaten Norge er det behovet som skal definere helsetilbudet, ikke lommeboka. Eller var. For per idag følger ikke de politiske prioriteringene lenger opp det gode prinsippet. At Arbeiderpartiet sitter på statsministerposten og lar dette passere er en gåte, situasjonen burde sende isjassmerter til dypet av arbeiderbevegelsen.
Kaveh Rashidis er varsleren som forteller om å bli lettet når pasienten viser seg å være rik. For bare da vet han at hjelpen kommer i forsvarlig tid. Man kan tenke seg at ståa er enda verre i distriktet, der det er langt mellom private klinikker. Dette burde også engasjere Senterpartiet. De deler tross alt regjeringsansvaret, selv om vi hørte mer om dieselpriser enn forsvarlig helsehjelp før meningsmålingene stupte.
Samtidig vet vi at den generelle prisøkningen gjør at langt flere enn minstepensjonistene har bikket over i fattigdom. Stadig flere barnefamilier har ikke råd til nok mat, men verken økt barnetrygd eller annen akutt kompensasjon for lavtlønnede er i sikte. Det er påfallende hvor vanskelig det er å hoste opp krisepakker til andre enn næringslivet.
Nå må vi sette vår lit til at Stortinget tar grep mot et helse-Norge som server de rike. Kuren er å tvinge stat, fylke og kommune til å bruke nok penger på den offentlige helsesektoren slik at tilbudet blir godt nok. For alle.