Grønn næringsutvikling skal være en bærebjelke i nordområdesatsingen, slo statsminister Jonas Gahr Støre fast da han holdt sin nordområdetale ved UiT Norges arktiske universitet tidligere i vinter. Viktige ingredienser for å lykkes er sterke partnerskap, idéforsprang og rettferdig omstilling.

På noen områder er vi allerede godt i gang. Et kjent eksempel på satsing i nord er hydrogenproduksjon i Berlevåg basert på vindkraft fra Varangerhalvøya. Her utløser innovasjon, dristighet og skaperkraft nye muligheter for morgendagens grønne skipsfart. I Hammerfest satses det på ammoniakkproduksjon basert på gass fra Melkøya og CO₂ lagring. Ved smelteverket Finnfjord AS har man kommet langt med CO₂-fangst ved bruk av marine alger, og i Mo i Rana bygger Freyr en batterifabrikk. Elektrifisering av kortbanenettet i nord er ikke lengre en utopisk drøm.

I tillegg er klimasmarte løsninger på full fart inn i mindre bedrifter. Rammebetingelsene for næringslivet er i endring, finanssektoren utvikler fordelsordninger som stimulerer bærekraftige løsninger. Fortsatt er vi bare i startgropa, men mulighetene for en samfunnsutvikling som styrker alle tre bærekraftdimensjonene – miljø, økonomi og samfunn – rykker stadig nærmere.

Med kraftoverskudd kan Nord-Norge bli et verksted for bærekraft i praksis. Knapt noen områder egner seg bedre for dette enn i de naturskjønne, sårbare og ikoniske omgivelsene i nord. Hvis vi lykkes med den grønne omstillingen vil den ikke bare bidra til verdiskaping og arbeidsplasser i nord, den kan få stor nasjonal betydning og gi muligheter for eksport av nye produkter og løsninger. Vi kan levere løsninger som verden trenger og samtidig tjene penger på det. En form for inntektsbringende bistandsarbeid.

Nå trengs også den jordnære, gjestfrie og omsorgsfulle nordlendingen for at folk flest skal løse billett til den grønne ekspedisjonen

Men vi kommer ikke til Soria Moria uten å håndtere problemområdene. For tiden ser vi at befolkningen tyr raskere til ulike former for protester enn før. Velgermassene er flyktig, sentrum-periferi aksen har blitt betent, og tilliten til myndighetene er utfordret. Derfor må vi ta kryssende interesser slik som mellom næring og naturvern, forholdet til samiske interesser og kraftsituasjonen i Norge på det største alvor. Lokal- og urbefolkning kan oppfatte at sentralmakten gjennomfører grønn industrisatsning uten hensyn til lokale interesser, en slags grønn kolonisering.

Da vil motbakken bli lang og bratt. En slik utvikling vil også utfordre Norges omdømme internasjonalt. Hvor stor betydning har ikke vår utmerkede forvaltning av torskebestanden i Barentshavet hatt? Hadde vi derimot mislyktes i fiskeriforvaltningen ville vår posisjon og innflytelse internasjonalt vært betydelig svakere. En parallell kan trekkes til hvor raskt og dyktig vi klarer det grønne skiftet.

Jan-Gunnar Winther Foto: Ronald Johansen, iTromsø

Her kommer partnerskap og rettferdig omstilling inn i bildet. Begge trengs for å unngå konflikter og de trengs for å skape suksess — målt i verdiskapning, arbeidsplasser og bærekraftig samfunnsutvikling.

Partnerskap kan komme til uttrykk på mange måter: Offentlig-privat samarbeid; kompetanseoverføring mellom akademia og næringslivet; tettere dialog mellom sentrale og lokale myndigheter, selskaper av ulike størrelser og profil som lager felles prosjekter, involvering av sivilsamfunn, organisasjoner og urfolk i planarbeid, by og land som finner sammen, mulighetsorientert og positivitetsskapende journalistikk, samarbeid mellom kompetansemiljøer, regioner og byer, finans- og forsikringsbransjer som reduserer klimarisiko — for å nevne ganske mange varianter av en liste som er mye lengre.

Vi er få i nord til å vinne verden på egen hånd. Positiv konkurranse er stimulerende og kvalitetsfremmende. Men å dyrke den negative varianten er et tapsprosjekt vi ikke har råd til.

Klimakrisen er velkjent. Krise for det biologiske mangfoldet på jorda er også høyst reell, 40 prosent av artene har blitt utryddet i løpet av de siste 50 årene. Om ikke det var nok, mener mange at vi også nærmer oss en tredje krise — rettferdighetskrisen. Den gjør seg selvfølgelig sterkere gjeldende utenfor våre landegrenser, spesielt i utviklingsland og korrupte stater.

Men også hjemme på berget vil en rettferdig fordeling av goder og laster bli avgjørende å kunne gjennomføre det grønne skiftet. Som en kollega uttrykte det så treffende etter et lønnsoppgjør: «Jeg bryr meg egentlig ikke om hvor mye lønn jeg får, bare hvordan min lønn er i forhold til de andres». Rettferdig fordeling og rettferdig omstilling blir ikke enkelt, men vi må unngå storstilt misnøye og «gule vester».

Nord-Norge har forutsetningene til å bli verdensledende på grønn industribygging. Skaperkraft og viljestyrke ligger i kulturen, ja så å si i genene. Nå trengs også den jordnære, gjestfrie og omsorgsfulle nordlendingen for at folk flest skal løse billett til den grønne ekspedisjonen.