Flyktningekvinner som kommer til Norge på familiegjenforening opplever ofte et krysspress av forventninger fra familie og norske offentlige tjenester.
Tenk deg å måtte flykte til et fremmed land etter å ha opplevd mye vondt både før, under, og etter flukten. Du har traumer, og du har mistet familiemedlemmer på veien. Kanskje er det flere år siden du har sett partneren din som du nå skal bo sammen med. I dette scenarioet skal du skape deg et nytt liv og finne deg arbeid i et fremmed land.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) leverte ett år etter Fagereng-tragedien i Tromsø sin rapport. Konklusjonen er klar: det er en risiko for at systemet vårt ikke klarer å fange opp nyankomne flyktninger med særlige psykososiale belastninger og behov for helsehjelp. Vi vet at følgene ble fatale for Tromsø-familien. De ble også alvorlige for lokalsamfunnet og for storsamfunnet.
Kvinner som kommer til Norge på familiegjenforening er en ofte ignorert gruppe. Det stilles forventninger til at deres partnere vil integrere dem i norsk kultur og samfunn. Det er også en forventning fra samfunnet at de snarest mulig skal delta i Introduksjonsprogrammet for flyktninger, og deretter komme seg ut i det norske arbeidslivet eller i utdanning. Gjennom nettopp dette programmet skal alle mellom 18 og 55 år, lære seg norsk og utvikle forståelse for det norske samfunnet. Helst innen tre år.
Sammen med NAV, Harstad kommune, Senja kommune, Sør-Varanger kommune, en gruppe flyktningekvinner, Fafo, og NORCE Samfunn har vi på UiT Norges arktiske universitet startet forskningsprosjektet HelseIntro
Mange av disse kvinnene er småbarnsmødre som er opptatt av at barna deres skal ha en god og trygg hverdag i det nye landet. Forventningene fra det norske samfunnet tar ikke hensyn til utfordringer som flyktningekvinner kan ha. Mange har komplekse og sammensatte helseutfordringer, og utredning tar tid. Det finnes sjeldent en rask og effektiv behandling for det de sliter med. Samtidig skal kvinnene gjennom programmet, med høyt tempo og lite rom for forsinkelser. Det blir vanskelig for mange.
Kvinner vi har snakket med forteller om krysspresset mellom den tradisjonelle kjønnsrollen fra sine hjemland, og forventninger fra norsk offentlighet om å gå på skole. Flere av kvinnene snakker om den knugende, dårlige samvittigheten når de er borte fra hjemmet; hvordan går det med barna? Hva vil familien og slekten hjemme si om de visste at hun forlater barna sine hver dag? Har hun kommet til Norge for å ikke følge opp barna sine på en god måte?
Kvinner vi har snakket med i vår forskning forteller at de kan oppleve at både fastleger, programrådgivere og lærere kjenner til hvilke helseutfordringer de har, men på grunn av regelverket er det ingen som kan tilrettelegge en individuell deltakelse i Introduksjonsprogrammet — til tross for helseplagene deres.
Kvinnene selv forteller at de ikke vil sykemeldes. Fravær gir trekk i inntekt. De vil heller ha tilrettelegging slik at de kan delta så mye de klarer, men de opplever at systemet ikke tar hensyn til deres, eller barnas, behov.
Dette er også dilemmaer som nordnorske kommuner kjenner igjen. De melder om en uoverensstemmelse i de ulike systemene flyktningene er avhengige av for å kunne delta i introduksjonsprogrammet. Og hvem tenker på kvinnenes hjemmesituasjon og hverdagsliv?
Sammen med NAV, Harstad kommune, Senja kommune, Sør-Varanger kommune, en gruppe flyktningekvinner, Fafo, og NORCE Samfunn har vi på UiT Norges arktiske universitet startet forskningsprosjektet HelseIntro. Det skal gå over fire år. Felles for alle oss i prosjektet er at vi er opptatt av hvordan vi kan fremme mer inkludering og medvirkning for flyktninger.
Målet vårt er å finne svar på hvordan ulike fagfelt kan jobbe bedre sammen for at flyktninger med helseutfordringer — og da særlig kvinner — kan gjennomføre introduksjonsprogrammet med individuell tilrettelegging, på en måte som ikke medfører for store belastninger på hverdagslivet. På andre samfunnsområder og for andre grupper med sammensatte helseutfordringer gjør vi jo allerede individuelle tilpasninger.
Vi ser allerede nå at vi beveger oss i komplekse systemer hvor veldig mange elementer spiller inn. Møte med offentlige tjenester, samfunnets forventninger om deltakelse og aktiviteter i en norsk hverdag, sosial kontroll i flyktningemiljøene, helseutfordringer, og innskrenkende handlingsmuligheter for kvinnene.
Dette er bare noen av de perspektivene vi skal forske på i kommunene i årene fremover — for å unngå sosialt utenforskap blant flyktninger i nordnorske kommuner.