Russlands invasjon av Ukraina kom som et iskaldt gufs fra en fortid de fleste trodde vi som menneskehet hadde lagt bak oss. Riktig nok pågår det et stort antall andre væpnede konflikter i verden med forferdelige følger for millioner av mennesker, men en totalt folkerettsstridig, fullskala invasjon av en suveren stat i dette omfanget er det svært lenge siden verden har sett.

Kombinasjonen av frykt og nostalgisk nasjonalisme hos russiske beslutningstakere har ført til at nye millioner av våre medmennesker brått er blitt kastet ut i en usikker og sårbar tilværelse som flyktninger, og at mennesker drepes og lemlestes i et avsindig omfang.

Den perverse voldsbruken vi ser i denne krigen, som i alle andre kriger, gir fysiske sår, men også sjelelige sår. Sår som gir grobunn for hat, mistenksomhet og splittelse som det vil ta lang tid å lege. Det er vanskelig å se for seg noen tilstander som har en så dyptgripende og omfattende negativ effekt for menneskers helse som krig.

Videre medfører denne invasjonen at Europa på ny ruster opp. Bevilgingene til forsvarssektorene i en rekke land øker markant, nærmest over natten. Eksempler på dette er Tyskland og Sverige som begge vedtok å øke forsvarsbudsjettene til to prosent av BNP. I tillegg vil Tyskland etablere ett forsvarsfond på 100 milliarder euro.

Hver eneste gode gjerning, uansett hvor liten og ubetydelig den kan virke gjør verden til et litt bedre sted for oss alle

Dette utgjør ekstreme summer. Pengesummer som nå går til innkjøp av flere våpen i en verden der en stor del av våre medmennesker lever i dyp fattigdom uten å få dekket grunnleggende behov som nok mat, rent vann, grunnleggende helsetjenester og skolegang. Behov som mange her i Norge tar som en selvfølge, uten noen videre tanke over hvor privilegerte vi faktisk er.

Dette er en illustrasjon på den tragedien vi befinner oss i. At vi som menneskehet får denne krigen i en tid der behovet for internasjonalt samhold, solidaritet og kollektive løsninger er mer akutt en noen gang. For den overhengende trusselen mot menneskeheten i dag er klimaendringene som i stor grad er blitt borte fra nyhetsbildet mens vi har gjennomgått en pandemi, og nå en mellomstatlig krig midt i Europa.

Del to av FNs klimapanel sin rapport om klimaendringer, utgitt 28. februar i år understreker det akutte behovet for radikale klimatiltak nå. Ikke om 10-20 år, men nå, for klimaendringene skjer i dag og noen av konsekvensene av disse endringene er allerede en realitet.

De videre konsekvensene hvis vi som menneskehet ikke greier å redusere utslippene drastisk i løpet av kun kort tid er blant annet at omlag 3.5 milliarder av verdens befolkning, som bor i områder definert som svært sårbare for klimaendringer vil oppleve sviktende vannforsyning, kollaps i matproduksjon, og hetebølger som ikke er forenelig med menneskelig liv for å nevne noe.

Dette er ikke udokumenterte dommedagsprofetier, men funnene i rapporter utarbeidet av mer en 700 forskere fra 90 land. For å sitere FNs generalsekretær, Antonio Guterres så er; «alarmklokkene overdøvende, og bevisene ugjendrivelige. Det er kode rød for menneskeheten».

Klimakrisen er en global utfordring som krever globale løsninger basert på rettferdig fordeling, solidaritet og internasjonalt samarbeide. De som blir rammet først og hardest er de som har minst fra før, men til syvende og sist blir vi alle rammet. Dette så vi eksempler på under pandemien, der lav vaksinasjonsgrad i fattige land kan ha gitt gode forhold for virusmutasjoner som igjen spredde seg til Norge i løpet av dager.

Alt henger sammen med alt i denne verden, og man kan derfor ikke lukke øynene for omfattende katastrofer som ikke rammer en selv, både fra et realpolitisk og et medmenneskelig perspektiv. Vi er alle i samme båt og det finnes ingen livbåt, vi er derfor helt avhengige av å holde den båten vi har flytende, sammen.

Det er lett å føle avmakt når vi opplever at krig og opprustning igjen er en realitet i Europa, i en tid der vi står ovenfor det som trolig er den største utfordringen i menneskehetens historie. Og på et tidspunkt der det siste verden trenger er krig, konflikt og stormaksrivalisering. Det er lett å føle seg liten, håpløs, lukke øynene, fornekte. Dette mener jeg imidlertid er farlig.

Vi kan gjøre så mye for å spre lys i dette mørket av krig, fattigdom og klimaendringer. Vi kan spre smil og vennlige ord til våre medmennesker. Vi kan søke forståelse istedenfor konfrontasjon, for vi er faktisk ganske like vi mennesker på tvers av livssyn, hudfarge og kulturell bakgrunn. Og ikke minst kan vi flytte fokuset fra vår materielle velstand til menneskehetens kollektive tilstand.

Hva tillegger vi som individer og samfunn verdi? Er det den årlige sydenturen, den nyeste iphone-modellen eller bensinprisen? Eller er det verdier som solidaritet, rettferdighet og bærekraft? Dette mener jeg er et spørsmål det er særdeles viktig å ha et bevist forhold til, for vi har alle et ansvar og en mulighet for å påvirke det samfunnet vi lever i.

Hver eneste gode gjerning, uansett hvor liten og ubetydelig den kan virke gjør verden til et litt bedre sted for oss alle. De fleste endringer begynner i det små, og vi kjenner jo ordtaket om hva det blir av de mange bekker små…