«Jeg har tråkket i et vepsebol, men jeg blir stående», sa fiskeren Susanne Mortensen til avisa iTromsø på tampen av fjoråret. Bakgrunnen burde være godt kjent. Mortensen valgte i fjor å si fra til offentligheten, noe som førte til en stor, offentlig debatt, der hun selv sto midt i stormen. Deler av den iltre aktiviteten i sosiale medier viste dessverre at det fortsatt er en lang vei å gå i ei næring som er svært mannsdominert.

Trakasseringen og de sterkt kvinnediskriminerende karakteristikkene som ble kritisert av Mortensen fortsatte bare å gjenta seg, noe som igjen bekreftet noe av problemet.

Kvinneandelen blant registrerte helårsfiskere er svært lav. Av totalt 9.491 fiskere er bare 360 av dem kvinner, under fire prosent. Denne skjeve kjønnsbalansen er ganske unik i arbeidslivet, og i særdeleshet når det kommer til ei yrkesgruppe med så mange ansatte. Det er på ingen måte en ønsket situasjon.

Fiskeflåten er en attraktiv arbeidsplass for unge, og her er rekrutteringen fra kvinner mye bedre representert. Vel halvparten av nye helårsfiskere det siste registrerte året er kvinner. Av de 60 nye helårsfiskerne i 2020 var 31 kvinner, mens andelen kvinnelige fiskere under 30 år var på 28 prosent i 2020. Det er bra.

Grunn til optimisme for ei av de viktigste, tøffeste og mest ærverdige næringene vi har

I en reportasje i Folkebladet sist lørdag kunne vi lese om de to kvinnelige fiskerne Rita Slettum (49) og Mathilde Rochmann (23) som fisker om bord i Skjervøy-båtene «Vikantind» og «Arnøytind» De føler seg godt ivaretatt og anbefaler andre kvinner å prøve yrket.

foto
Folkebladet 8. januar 2022

Det er en lang vei å gå før antallet kvinner oppe på et fornuftig nivå. Elendige holdninger hos enkelte råtne egg blant mannfolkene skal selvsagt ikke unnskyldes, og må slås ned på også internt i hvert rederi — og på hver båt og av andre ansatte. En større kvinneandel vil også være med å bryte ned aksepten for at episoder som Susanne Mortensen har skrevet og snakket om.

Da Norges Fiskarlag skulle velge et nytt styre i november i fjor, var det kun én kvinne som ble foreslått til styreverv, men hun ble ikke valgt inn. Resultatet ble at 14 menn nå sitter i landsstyret. Etter en høst med all viraken og debattene rundt manglende likestilling og åpenlys diskriminering i næringa, burde de klart bedre.

Men det er overhodet ikke helmørkt. Tilsiget av kvinner blant unge fiskere er flott. At redere er framsynt og tenker nytt er også bra. At noen har stått frem og turt å ta debatten er viktig og prisverdig.

I oktober stiftet også kvinnelige fiskere sin egen organisasjon, og allerede på tampen av fjoråret fikk de sitt første gjennomslag, da nærings- og fiskeridepartementet meldte at i den nye rekrutteringsordningen for 2022, skal tre av de seks kvotene tildeles kvinner. Alt dette er et bakteppe som gir grunn til optimisme for ei av de viktigste, tøffeste og mest ærverdige næringene vi har.

Minileder: Til møljas pris

Mølja er kommet, men prisen er skyhøy. – Det viktigste er at fisken er god, sier fiskehandler Karl-Alberth Hansen.

Ja, vi setter pris på mølja, uansett.