Det råder stor entusiasme rundt å delegere ansvar fra stat til kommune, noen ganger for stor. Barneombudet er bekymret for at den nye reformen skal gjøre de mest utsatte barna skadelidende. Lampene lyser rødt når gode intensjoner snubler i naiv tro på kommunal kompetanse og leveringsevne.

1. januar 2022 trådte den nye barnevernsreformen i kraft. Eller Oppvekstreformen, som den egentlig heter, der intensjonen er å agere i forhold til alle behov som melder seg gjennom barne- og ungdomsårene. Samtidig delegeres et mye større faglig og økonomisk ansvar til kommunene. Men er egentlig lokaldemokratiet i stand til å virkelig prioritere barna, sette av nok ressurser til helsefaglig forebygging, gode sosiale plattformer, skole og de virkelig krevende omsorgstiltakene?

Spørsmålet er retorisk. Vi vet at det er lokalpolitikere i posisjon, med sine varierte fanesaker, som står for prioriteringene i kommunene. Selv om Oppvekstreformen medfører overføringer av statlige midler melder NRK at fagmiljøene frykter for hvordan midlene faktisk vil bli prioritert. Ifølge Fagforbundet (FO) mangler det allerede 1.200 ansatte i barnevernet, de ser med uro på hvordan dette skal gå når det allerede mangler folk og ressurser.

For i dagens kommune-Norge betyr ikke lovpålagt nødvendigvis realisering. Noen har skrellet skolehelsetjenesten til beinet. Èn av fem kommuner mangler helsestasjon for ungdom. Skolebygningene forfaller og er ofte muggbefengte med ventilasjonsrør fulle av forhistoriske hybelkaniner, mens oppdrett, byutvikling og scooterløyper topper den politiske agendaen.

Bekymringsmeldingene fra skolehelsetjenesten og barnevernet om mannskaps- og ressursmangler forsvinner i glansen fra ordførerkjedet mens det klippes snorer foran næringslivsinvesteringer. Samtidig kan aldri fagfolk konkurrere mot politisk populisme, historiene til barna som trenger omfattende støttetiltak skal beskyttes av taushetsplikt.

Den nye reformen vektlegger at det forebyggende arbeidet skal styrkes, hvilket er flott fordi det reduserer lidelse og mer ressurskrevende tiltak på sikt. Men slik ressursbruk sliter i harde budsjettforhandlinger, da gevinsten kan virke diffus på folkevalgte som jevnt over er ufaglærte i sammenhengen. For noe av problemet med reformen er at avgjørelser og ansvar flyttes fra fagfolkene i Bufetat til den varierte floraen av politikere og kommuneadministrasjon, som alltid dras i mange retninger når budsjettene skal landes.

Barneombud Inga Bejer Engh melder bekymring rundt hele reformen. Hun tviler på at de mest utsatte barna vil få hjelpen de trenger, og viser til at akuttplasseringer, men også oppfølging av fosterhjemmene, er faglig og kostnadsmessig krevende. Særlig små kommuner kan frykte at kommuneøkonomien velter om det kommer flere akuttsaker tett på hverandre.

Barnevernet slet også tidligere med å få lokalpolitisk gehør, enda kommunene da bare betalte deler av utgiftene. En presset etat skal altså nå tvinges til å klatre i enda brattere økonomisk motbakke og være prisgitt ulike partiers partiprogram og innsikt i hva forebygging og tiltak for barnets beste betyr. Det lyder som misbruk av kompetanse, og ikke minst risikabelt for barna det gjelder.

Skrekkscenarioet er at en kostbar akuttplassering drøftes opp mot andre plikter i et allerede skakkjørt budsjett. Avveininger som aldri skal finne sted. Bare faglige hensyn skal styre valg av tiltak for barna, noe den statlige modellen sikret i større grad.

Barneombudet sier til NRK at staten har det overordnede ansvaret for å hjelpe og beskytte barn, og at hun har fått henvendelser fra kommuner som verken føler seg faglig eller økonomisk rustet til oppgaven. Videre etterlyses statlige kontrollsystemer av kommunene. Også Landsforeningen for barnevernsbarn er kritisk. Leder Silje Marie Bergh Sveum frykter store kvalitetsforskjeller, og at postnummeret skal avgjøre om ungene får forsvarlig hjelp.

Det er lite betryggende at reformen er iverksatt til tross den massive bekymringen fra samtlige kompetente miljøer. Man har ignorert kommunenes svært varierte resultater når det gjelder å prioritere barn. Hele idèen bærer preg av for høy tillit til lokaldemokratiets kompetanse og engasjement rundt de mest usynlige innbyggernes varierte behov. Barna.

Nå når reformen likevel er her må kommunene lage systemer som sikrer at barnevern, helsesykepleiertjeneste, skole og miljøteam (om det i det hele tatt finnes) får legge føringer for ressursbruken. Samtidig bør helse- og omsorgsministeren snarest klargjøre hvordan staten skal forvalte sitt overordnede ansvar. Før det går galt. For barnet som ikke når helsesøster, ikke blir reddet eller som sliter i et fosterhjem under mangelfull veiledning, det barnet hører vi ikke fra.

Noen ganger kan forsøk på forbedringer ende opp som farlige eksperiment. Det lyser røde lamper rundt Oppvekstreformen.