Seig, treig og full av vilje

PROSJEKT SUPERHARDHAUS

SLITEN: Etter å ha fått en kjempeklem av fruen etter målgang, var det bare å legge seg på ræv og kjøle seg ned.  Foto: Geir Arne Løkse Nilssen

DIGG: Superdigg å endelig komme i mål.  Foto: Geir Arne Løkse Nilssen

meninger

Hvis det er én ting jeg virkelig har lært om meg selv denne sommeren, så er det som tittelen henviser til: Jeg er en seig treiging. Eventuelt en treig seiging.

Det var med både småfugler i magen, litt frykt, men mest av alt stor spenning og glede jeg hoppet i havet og ventet på at startsignalet for Sans Senja Triathlon skulle fløytes i gang.

Som ventet føk stilkene avgårde i et hel***** tempo. Da jeg var ferdig med 750 meter, gikk de første i land etter 1.500 meter. Med minimalt med svømmeerfaring, var jeg faktisk ganske fornøyd med å klokke inn på knappe timen etter svømmedelen.

De ni milene på sykkelen ble en ensom affære. Ikke en sjel å se, bortsett fra Jo Stenvik og vannguru Jim Sigve Albertsen i arrangørstaben.

Med monstertabben fra Sans Senja Skyrace friskt i minne, hadde jeg denne gangen en detaljert spise- og drikkeplan som jeg fulgte til punkt og prikke. Det gjorde at kroppen ikke var helt utkjørt da jeg kom til T2 og gjorde meg klar for 21 kilometer løping i Finnsnes-gatene.

Og hvor utrolig deilig det var å se igjen alle deltagerne (bortsett fra vinneren som allerede var i mål da jeg var klar for løpingen).

De første sju kilometerne gikk bra. Beina var frisk og planen om en rundetid på 45 minutter gikk greit. Men så ble det tungt. Veldig tungt.

Leggene verket. Lårene verket. Lysker og hofter var kaputt. Og ryggen føltes plutselig veldig skral.

De siste 14 kilometerne ble gjennomført på ren vilje, og en helt fantastisk støtte fra familie og venner som heiet meg fram. Tusen takk til dere alle sammen.

Da jeg kom i mål visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så sliten. Og så glad. Det kom faktisk noen tårer, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Det var rett og slett bare helt overveldende.

Dagen derpå har jeg fortsatt ikke fått følelsen tilbake igjen i mine edlere deler, men beina er overraskende pigg etter anstrengelsen.

Når fire av fem konkurranser mot målet om å bli en superhardhaus er gjennomført, kan jeg konstatere én ting. Jeg er seig, jeg er treig og jeg har viljestyrke. Det kommer man langt med.