«Den tyngste deltageren som fullførte Sans Senja Skyrace»

PROSJEKT SUPERHARDHAUS

SMELL: Halvveis opp til Grytetippen var humøret på topp — og selvtilliten. Du verden hvor fort det endrer seg... Uansett kan jeg glede meg over å ha blitt kåret til den tyngste deltageren som fullførte Sans Senja Skyrace.  Foto: Sans Senja

MEDALJE: Etter noen timer var skuffelse gått over til jubel.  Foto: Vibeke Myrnes Almendingen

meninger

Ja, du leste rett. Undertegnede, som rager 184,5 centimeter over bakken og presser over 100 kilo ned igjen mot samme masse, sørget for litt av en bragd i helgen.

Dette er uoffisielt foreløpig, men i følge Sans Senja-sjef Kjell Harald «Hornet» Horn var jeg den absolutt tyngste løperen som fullførte det 25 kilometer lange fjelløpet Sans Senja Skyrace i helgen.

Så er jo den kuriositeten både positiv og negativ. Positiv i den forstand at jeg faktisk kom meg til mål. Negativ i den forstand at jeg har noen kilo ekstra som jeg skal kvitte meg med.

«Hornet» hevder det i enkelte andre løpekonkurranser er en egen pris til den raskeste personen som veier mer enn 95 kilo. Med tanke på at de fleste av konkurrentene mine i helgen var stilker, så hadde jeg nok hevdet meg godt om fjelløp-forbundet hadde innført egen «95 kilo pluss-klasse».

Men nå til noe viktig. For det er en ting jeg er nødt til å dementere. Og det er det toskete utsagnet mitt i fjor om at dette kom til å bli en «walk in the park». Nei, det ble det ikke. Det kommer det heller aldri til å bli. Noen sinne. 25 kilometer og 2.800 høydemeter er aldri noen «walk in the park». Beklager til alle som leste det og trodde på meg.

For Sans Senja Skyrace er beintøft. Helt fra du starter opp stupbratte Segla til du småjogger over moloen til Husøy, mens du egentlig bare har lyst til å legge deg ned og krype.

Jeg har gjort mye rart i mine snart 32 år på denne kloden. Jeg har pilegrimsvandret i Spania. Jeg har gått Tour du Mont Blanc på knappe ti dager. Jeg har gått Birken. Men ingenting kan måle seg med den fysiske utmattelsen av å løpe Sans Senja Skyrace.

«Å ta en Brink» er det noe som heter. Andre bruker bare sitatet «jeg gikk på en smell». Jeg bruker begge, og slenger på «jeg møtte veggen». For jeg fullførte, og det var vel og bra. Men ikke på den måten jeg ønsket. Optimismen var stor, treningsarbeidet i forkant var ok og jeg håpet å klokke inn på mellom sju og åtte timer. Kanskje hvis jeg virkelig hadde dagen, kunne jeg bikke under sju timer. Men nei.

I starten var jeg pigg. Jeg stresset ikke opp Segla og Barden var en lek. Men så kom Grytetippen. Kanskje den tyngste stigningen i løpet av hele konkurransen. Og der brente jeg kruttet. Så til de grader. Den korte turen til nabofjellet Keipen ble plutselig veldig lang og hard. Det var akkurat som jeg plutselig var på søndagstur i det mest hellige som er. Så sakte gikk det. Og jeg kom meg aldri heller. Det var samme fart helt inn til Husøy. Dermed klokket jeg inn på sørgelige ni timer, ett minutt og 31 sekunder. To timer bak det som var det store målet.

Til tross for bommerten både taktisk og fysisk, var det jo faktisk en veldig fin tur. Været hjalp på, og hvis det var noen som var i det hele tatt var i tvil: Det er ikke mange fjelløp i resten av verden som kan måle seg med den spektakulære naturen og utsikten dette løpet gir.

Nå er det tirsdag og jeg har fortsatt gangsperre. Og jeg er fortsatt solbrent. Men prosjektet lever videre, og det er bare å rette øynene mot Sans Senja Offroad første helgen i juli.

Til slutt har jeg en liten takkerunde. Først av alt, takk til Sans Senja for et supert arrangement. Takk til Eirik Haugsnes for gode tips, takk til Lisa Gresseth for skyss til Fjordgård, takk til Steinar Konradsen for skyss fra Husøy, takk til Kjell Harald Horn for motiverende og demotiverende ord på Skarelvfjellet, takk til alle herlige folk jeg møtte i løpet av turen og sist, men ikke minst: takk til fruen som lar meg holde på med denne galskapen.