«Det brenner, det brenner»

Prosjekt superhardhaus

FINT VÆR: Som dere ser var det strålende vær da vi nærmet oss Kvittinden. Til venstre er støttekontakt Leif Gunnar Arnesen.  Foto: Kjell Harald Horn

HUMØR: Humøret på topp selv om møkkaværet var et faktum.  Foto: Kjell Harald Horn

KYNDIG VEILEDNING: Tore Jacobsen på Intersport Finnsnes var svært flink med å finne rett utstyr til en fersk rando-utøver.  Foto: Privat

meninger

Jeg har startet randonée-karrieren med et brak. Flere brak. Med snart bare tre uker igjen til Sans Senja Skimo er det definitivt en jobb som må gjøres.

I romjulen tok jeg endelig steget og gikk til anskaffelse av randonée-utstyr. Ski, bindinger, sko, staver, feller og hjelm er nå i min besittelse i garasjen, gangen og stua på Nygårdsplatået.

Siden jeg var så og si helt blank på hvilket utstyr jeg trengte gikk turen til Intersport Finnsnes. Der fikk jeg kyndig og profesjonell veiledning fra Tore Jacobsen som virkelig hadde kunnskap om topptur og utstyr til dette.

Utgangspunktet mitt var enkelt. Lettest mulig tur opp og tryggest mulig tur ned.

Etter å ha blitt forklart fordelene og ulempene med de forskjellige variantene, endte jeg opp med en anbefalt pakke fra Tore som jeg tror passer meg perfekt. En nybegynner som vil kose seg i fjellet.

Mye møkkavær har gjort at første tur har blitt utsatt litt. Men søndag, dagen etter jeg var med på å banke Narvik 8-1 i 3. divisjon innebandy, var det dags for tur opp til Kvittinden sammen med støttekontaktene Leif Gunnar Arnesen og Kjell Harald Horn.

Den første kilometeren oppover var noe ubehagelig for føttene, men etterhvert ble skoene skikkelig tilpasset og resten av turen oppover gikk nå som en lek og føttene hadde det godt og varmt, samtidig som jeg ikke kjente noen ubehageligheter.

Med 2000 kalorier forbrent fra lørdagen på innebandykampen, kjente jeg det i lårene på turen opp på søndag. Men ikke verre enn at det var fullt overkommelig i rolig tempo.

Over skoggrensen begynte imidlertid vinden å ta skikkelig tak, samtidig som det regnet/sluddet/haglet sidelengs. Det var rett og slett et satans vær vi kom til. På litt over 700 meters høyde bestemte vi oss for å snu.

Og det var nå den virkelige syretesten startet. For det er nok over 15 år siden siden forrige gang jeg kjørte på slalåmski og snowboard. Lårene var med andre ord ikke vant med kreftene på tur nedover. Og det fikk jeg så til de grader kjenne.

Kombinert med en sugende og svært tung snø var det vanskelig å få skikkelig flyt på kjøringen og jeg havnet på snørra 2-3 ganger før jeg begynte å få litt mer kontroll.

Men fy faen hvor tungt det var for lårene. Her er noen sitater jeg kom med på tur ned:

«Jeg har ny respekt for Aksel Lund Svindal».

«Satan det hær va tungt».

«Det brenner, det brenner».

Det brant skikkelig i lårene nedover. Sånn, skikkelig, skikkelig brennende følelse i lårene.

Men vi kom oss ned på en trygg måte og da var lårene helt ferdig. Egentlig var hele kroppen helt mør etter turen.

Nå har jeg booket meg selv på en teknikk-økt for å få nedkjøringen til å gå bedre og lettere. Det trengs. For det er nedturen som er utfordringen nå. Oppover gikk det veldig greit og det skal jeg nok takle bra fremover.

Nå er det kun drøye tre uker til alvoret er igang. Da er det Sans Senja Skimo på kalenderen. Nå blir det mange rando-turer fremover for å være klar til konkurransen.

Selv om det var svintungt, så er jeg allerede bitt av topptur-basillen. Nå gleder jeg meg til neste tur.

Og jeg er ikke i tvil om at Leif Gunnar har rett når han sier at når jeg får kjøre i pudder, så blir jeg helt frelst. Selv om jeg gikk i møkkavær og kjørte nedover i den kanskje mest utfordrende type snøen, så er jeg på god vei til å bli frelst allerede.