Tragisk aktuell

STRINDBERG Marte Magnusdotter Solem, Ida Løken Valkeapää og Ketil Høegh leverer sterke tolkninger i August Strindbergs Frøken Julie.  Foto: Marius Fiskum, Hålogaland Teater

5

Særlig imponerende er Valkeapääs tolkning av Kristin, der hun i ubevegelighet, øyekast og taushet sier mer enn de fleste replikkene av Strindberg.

Arne Ivar Hanssen

INTENST Stykket fra 1888 fascinerer like mye i dag som det sjokkerte datidens publikum.  Foto: Marius Fiskum, Hålogaland Teater

anmeldelser

FRØKEN JULIE er Strindberg på sitt verste og Hålogaland Teater på sitt beste.

AUGUST STRINDBERGS stykke fra 1888 er gjort til et imponerende kammerspill i Hålogaland Teaters versjon. Fortellingen om overklassejenta som er oppdratt som gutt og som trosser konvensjoner og klassegrenser, er like fascinerende i 2016 som den var rystende for samtidens publikum. Handlingen foregår sankthansaften på grevens gods. Datteren Julie og tjeneren Jean innleder et kjærlighetsforhold til tross for klasseskillet og til tross for at Jean er forpliktet overfor tjenestejenta Kristin. Det ender ikke godt, og der Ibsens Nora vandrer ut i samfunnet, går Strindbergs Julie i døden.

SCENOGRAFIEN ER befriende enkel der Strindberg selv er overtydelig i sine replikkvekslinger. Han hamrer løs, lar sine figurer stille alle spørsmål og besvarer dem selv i neste replikk. Strindberg på sitt verste er også Strindberg på sitt beste, og desto mer krevende er balansegangen for dem som gestalter de til tider overkarikerte figurene hans.

DET HELE foregår i tjenerskapets kjøkken; trappen i bakgrunnen etablerer følelsen av å være på grunnplanet og forsterker fysisk de uovervinnelige klasseskillene. Med bare tyve tilskuere i salen ble følelsen av kammerspill ytterligere forsterket akkurat denne kvelden. Ikke minst gjennom det nære lydbildet. Kanskje er det derfor — og bare akkurat denne kvelden på Finnsnes — at musikken virker overflødig. Den har ingen fremtredende plass i forestillingen, tonene er ulne, som lyden fra selskapet ovenfor, og fremhever klaustrofobien ytterligere.

MEN STILLHETEN sier så mye mer: Mot slutten, da Julie har en av sine monologer, kvesser Jean barberkniven mot lærreima, og lyden av stål mot skinn blir sterkere og sterkere jo nærmere den ubønnhørlige slutten kommer.

DE ER bare tre på scenen: Marte Magnusdotter Solem, Ida Løken Valkeapää og Ketil Høegh. Solem har den krevende rollen som Julie, der skikkelsen går fra vitalitet til selvutslettelse på stykkets knappe 80 minutter. Høegh river etter hvert i stykker Jeans jovialitet og lar også han få vise sine brutale sider.

DET ER anstrengende teater, og det er imponerende fremført med sin stigende intensitet før det hele tilsynelatende ender opp i resignasjon, likevel med nådens lys bokstavelig talt skinnende på Julie. Særlig imponerende er Valkeapääs tolkning av Kristin, der hun i ubevegelighet, øyekast og taushet sier mer enn de fleste replikkene av Strindberg.

DÉT ER godt og velspilt teater.

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her.

anmeldelser