75 år siden frigjøringen

Krigsminner — Ernst (17) ble skutt på Lund-kaia i 1944

SKUTT: – Verre gikk det med min bror Ernst (bildet) som bare 17 år helt uskyldig blei skutt og drept på Lund-kaia mens han venta på hurtigruta. En mentalt forvirra tysk vaktsoldat stod for dette, skriver Oddmar Mathiassen.  Foto: Privat

kultur

8. mai 2020 har det gått 75 år sia det blei slutt på fem okkupasjonsår i Norge. Tidligere stortingspresident C. J. Hambro minner oss om noe slik: «Det fins hendelser i et folks historie som vi ikke har lov eller rett til å glemme.» De 18 på minnesteinen ved kjerka på Bjorelvnes skal minne om de fra tidligere Lenvik kommune som mista livet pga. av siste verdenskrig. 17 av disse døde under krigs-handlinger på havet. Snittsalderen var 24. Lærer Alme Flovik møtte oss elever ved Trollvik skole med disse orda 9. april 1940: «Det er krig i Norge. Dokker får gå heim.»

Som elever hadde vi lest og hørt om krig etter krig fra historieboka. Mye der var en hyllest til konger og jarler i kriger og borgerkriger og lite om kvinner og barn som ofte stod for innsatsen heime. Ikke minst eldre, kvinner og barn opplevde følgene under krig og herjinger. Gamle Hanna i Rørvika i mi heimbygd hadde opplevd første verdenskrig. Jeg minnes at ho gråt da ho fra radioen hørte at andre verdenskrig hadde starta bare rundt 20 år etter første.

Vi som var unge, visste lite om hva krig innebar. Da far kom heim fra Lofoten sist i april 1940, trudde han at hans 21- årige sønn Johannes var død. Johannes var marinegast på panserskipet Norge, som blei torpedert ved Narvik 9. april. Det far ikke visste, var at Johannes hadde hatt helgeperm da skipet gikk til bunns. En far fra Svartfjell kom roende fra Gibostad heim til oss for å høre nytt om sin 21-årige sønn, Karstein J. Karlsen. Karstein var også marinegast på Norge og hadde som Johannes sin plass nede i ammunisjonsrommet.

Jeg minnes tårene til denne faren da han skjønte hva som hadde skjedd med sønnen. Jeg minnes også at naboen vår i Trollvik, Lise Klausen, fikk høre i radio hos oss hausten 1940 at M/T Nina Borten var gått ned med hele besetninga etter torpedering. Oskar, som var hennes 23-årige sønn, var en av mannskapet. Min bror Olav og Oskars venn var heldigere, for han blei berga inn til Skottland av en fiskerbåt etter at skipet hans blei torpedert. Samme Olaf var som soldat seinere utplassert som vaktsoldat på Svalbard. Som ved et under berga han livet der under beskytninga fra slagskipet Tirpitz.

Verre gikk det med min bror Ernst (bildet) som bare 17 år helt uskyldig blei skutt og drept på Lund-kaia mens han venta på hurtigruta. En mentalt forvirra tysk vaktsoldat stod for dette. Mor til Ernst kontakta soldatens offiser. Nærmest som ei bønn for soldaten sa ho da dette: «Han har også ei mor. Jeg får ikke sønnen min igjen selv om dere straffer soldaten med døden.» Sjøl var jeg nær ved å bli skutt av en tysk vaktsoldat under en joggetur på Troms-øya hausten 1944. Fire søsken kunne slik ha mista livet under krigen. Konfirmasjons-søndagen 28. juni 1940 satt vi konfirmanter noe spente i kjerka på Bjorelvnes fordi de første tyske soldatene var utafor. Dette blei som en start på fem onde år for oss og Norge fordi nazistyret under Terboven og Quisling gjorde slutt på vårt demokrati bygd på et menneskevennlig, kristelig fundert verdigrunnlag. Vi opplevde en tysk fører, et herrefolk som praktiserte tortur, kollektiv straff og tilfeldige dødsstraffer. Presse- og organisasjonsfriheten opphørte.

Fra 1941 blei radioapparatene inndratt, og fra 1943 bestemte nazimyndighetene at 17. mai skulle være vanlig virkedag. På 17-mai 1940 leste Nordahl Grieg ett av sine dikt fra NRKs frie radiostasjon i Tromsø hvor ei av strofene var slik: «I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.» Så kan noen undres over at så mange i dagens Norge med fred og velferd bare klager på mest alt og alle av det som har med styring i vårt demokrati. Hva er alternativet? Etter fem års krig kom freden 8. mai 1945. Vi som nå er eldre og opplevde krigen, trur jeg verdsetter spesielt fred og frihet som noe stort. Minnet om en russisk utsulta, frigitt krigsfange som bad meg om mat, forteller sitt. Han fikk et helt brød og spiste det uten pålegg og uten opphold.

I alt må vi som folk ikke glømme å være takknemlig for fred, frihet og velstand. A v den som mye har, kreves mye, sier et gammelt ord. Ønsker vi som folk å verne om livet, kan vi ikke samtidig praktisere sortering av menneskeliv slik det i noen tilfeller blir gjort. Det blei gjort under siste verdenskrig av en stat som stod for en nazistisk ideologi med dyrking av overmennesket og en bestemt rase som ideal. I koronatider har vi kanskje lært at hjelper vi andre, så hjelper vi også oss sjøl – det vi kaller «hjelp til sjølhjelp» og dugnad.