Minner og savn — men også trøst i allehelgenskonserten

Det er både minner og savn, men først og fremst trøst i fredagskveldens allehelgenskonsert.

Æ ROR ALEINA: Gudrun Falch tolker Tonje Unstads tekst, til venstre Odd Fredriksen og Dag Erik Larssen.  Foto: Arne Ivar Hanssen

LYRISKE OVERGANGER: «– La ikke glørne snø ned» – Siss-Marit Andreassen resiterer.  Foto: Arne Ivar Hanssen

I TRUST IN YOU ALONE: Sarah Blamire fremfører ektemannen Jons vakre melodi.  Foto: Arne Ivar Hanssen

«Til minne og til trøst»
  • Konsert
  • Finnsnes kirke
  • Fredag kveld
  • Medvirkende: Astrid Myrvang Hagen, Gudrun Falch, Sarah Blamire, Siss-Marit Andreassen, Odd Fredriksen, Dag Erik Larssen, Jon Blamire
  • Publikum: 200
kultur

På alterveggen er det projisert et bilde av lav kveldssol over en strandlinje. Kameraøyet er rettet mot lyset, og landskapet mørkner. Dønningene som slår inn mot land, bryter gullspeilet opp i myke former. Stråene, aksene, kvistene i forgrunnen er nakne, spredt og pekende mot himmelen. «Når du går til ei anna strand», synger Astrid Myrvang Hagen i Kari Bremnes’ «Når du går». Teksten er dedikert til faren Ole H. Bremnes, som gikk bort i fjor. Sangen gjør særlig inntrykk, ikke bare med tanke på tekstforfatterens bakgrunn, men også fordi den fremdeles oppleves som relativt ukjent for mange. I allehelgenskonsertens ramme får den en enda større kontekst: Den går fra å være privat til å bli universell.

Konserten, som er gratis og arrangert av Sarah og Jon Blamire, samler mye publikum en fredagskveld. Kirkeklokkene ringer i forkant, men bortsett fra Sarah Blamires velkomsthilsen fra scenen er det ingen konferansier, konserten har sin rytme i musikken som presenteres, speilet og ytterligere tematisert i de lyriske tekstene som er lagt inn i overgangene. Vokalistene Sarah Blamire, Gudrun Falch, Astrid Myrvang Hagen, Odd Fredriksen og Dag Erik Larssen tolker Bremnes, Bach og Tonje Unstad; Andrew Lloyd Webber og kantor Jon Blamires komposisjoner. Som vokalister representerer de i repertoar og bakgrunn også hver sin sjanger: visesang, klassisk skolering, danseband og singer-songwriter-tradisjon. Konsertens symbolske grunntone forsterkes: Det musikalske uttrykket blir variert og fasettert, på samme måte som sorg og savn og trøst finner hver sin forløsning.

Det gjenspeiles også i setlisten. Ikke alle vil umiddelbart tenke seg Hellbillies’ «Den finaste eg veit» som en naturlig åpningslåt på en allehelgenskonsert i en kirke. Men den formidler nettopp nærheten og harmonien, den som går forut for sorgen. «Nå åpner savnet sine øde vidder», resiterer Siss-Marit Andreassen fra Svein Ellingsen; «et rom står avlåst», skrev Kolbein Falkeid, mens Hans Børli formaner «la ikke glørne snø ned». Andreassen leser så godt at sorgen blir ordsatt. Den drøye timen lange konserten blir aldri dyster, ettertenksomheten blir aldri grublende, og savnet går over i takknemlighet og håp. Der åpningslåten var verdslig i all sin fremføring, når det sakrale sitt høydepunkt i Gudrun Falch og Sarah Blamires klokkeklare sopran i «Pie Jesu». Odd Fredriksen løfter «Blott en dag» til en seiershymne, mens Jon Blamires nydelige melodilinje i «I trust in you alone» demonstrerer musikkens iboende trøst.

Her i nord kommer allehelgen på et tidspunkt som symboliserer mye av minnedagens følelser: I begynnelsen av november brenner vi siste rest av dagslyset før vi går inn i mørketiden med bare en dagrand til trøst. Når alle vokalistene til slutt fremfører «Gje meg handa di, ven» av Sondre Bratland, er det en tekst som ikke bare best avrunder kvelden, men som på sympatisk vis sammenfatter både det religiøse og profane i en allehelgenskonserts vesen.