Espenes kulturlåve:

Jack Stillwater — stillest vann med dypest grunn

Jack Stillwater løftet skodda fra Børingen lørdag kveld.

Røtter Jack Stillwater, elektrisk-akustisk americana-norwegicana, med vokalist Terje Espenes (til høyre) og leadgitarist Morten Huseby.  Foto: Arne Ivar Hanssen

TIGHT: Jack Stillwater har en omfattende låtkatalog etter fire album og et tiår sammen. Som liveband fremstår de som uhyre tight og samspilt.  Foto: Arne Ivar Hanssen

KONSERTHELG: Espenes kulturlåve setter stemningen.  Foto: Arne Ivar Hanssen

konsert
  • Jack Stillwater
  • Terje Espenes på vokal og gitar, Morten Huseby på gitar, Odd Inge Rand på bass og Arne Harald Foss på trommer.
  • Espenes kulturlåve i Dyrøy
  • Lørdag kveld
  • Publikum: 110
kultur

«I was born and raised in this dirty old town / I grew up on these muddy streets». Linjene er fra åpningslåten «Broken Hearted Town», hentet fra Norwegicana, Stillwaters fjerde album som ble sluppet tidligere i vinter. For et band som beveger seg i grenselandet mellom roots-country-americana, er det nærmest umulig å ikke tolke de linjene inn i denne konsertens noe spesielle kontekst:

Terje Espenes, vokalist og gitarist i Jack Stillwater, kunne i fjor innvie kulturlåven på hjemgården i Dyrøy som en ny musikkscene i Midt-Troms. Da var det Hollow Hearts som trollbandt publikum; nå har Espenes kulturlåve hatt sin store konserthelg. Stein Torleif Bjella på fredag, Espenes sitt eget band, Jack Stillwater, eide lørdagskvelden. Det blir like fullt respektløst å redusere et profesjonelt kulturuttrykk til den private sfære. Jack Stillwater er i norgestoppen innenfor sin sjanger, og de fremstår slik som liveband også. Samtidig setter låven sine egne premisser for konsertopplevelsen på et helt annet vis enn et kulturhus. Produksjonen på Espenes gård ble lagt ned på midten av 2000-tallet, og slik den gamle driftsbygningen nå er pyntet, fremstår den nesten sakral: Dekoren under bølgeblekkplatene i taket, de hvite dukene, de synlige bjelkene, leder tanken hen til både kirkerom og båtspanter. Sprekkene mellom veggbordene siler sollyset på høyloftet; når skumringen kommer utover kvelden, blir lyslenkene under himlingen både stjerner og veilys. Nettopp det siste er kanskje ekstra symbolsk for et band som på sett og vis vendte hjem denne helgen: Scenen er kledt med filt og har fått bakvegg av gårdens egen historie: Fire dører, antagelig fra 1920-30-tallet, hvor slitt maling lager stemning og patina. Når en hjemvendt vokalist står på scenen, har kvartetten passende nok fått hver sin dør.

Siden det eponyme debutalbumet i 2008 har bandet fått en rik låtkatalog å hente fra, men ikke overraskende er brorparten av kveldens materiale fra Norwegicana. Jack Stillwater befinner seg i country/americana-tradisjonen, og tittelen signaliserer også et stilmessig skille: Norwegicana er blitt beskrevet som både mer variert og litt skarpere enn de forutgående albumene. Som liveband kommer dynamikken mellom tekstenes melankoli og det musikalske uttrykket ekstra godt frem. «Jack Stillwater» er ikke bare et bandnavn som umiddelbart fester seg, det er også et personifisert alter ego for et uhyre tight og samspilt ensemble. Espenes har til tider noe Bruce Springsteen-aktig over måten han fremfører tekstene på. Med hans lune vokal og rytmegitar i forgrunnen sørger bassist Odd Inge Rand og perkusjonist Arne Harald Foss for grunnlinjen. Leadgitarist Huseby forsterker bandets musikalske røtter ved å være på en knivskarp klarlyd, og solopartiene hans er som bandet: elektrisk vibrerende. Stillest vann har gjerne dypest grunn, og slik forener Jack Stillwater ytterpunktene særlig godt:

De kan både løfte skoddelaget fra Børingen og samtidig invitere til en lun hjemkomst.