Utgivelsen har betegnende nok fått tittelen Southside – med referanse til vokalist/munnspiller Geir «Milkman» Bertheussens eget opphav: Han er fra sørsida på Senja, han synger «Born On The Southside», han synger med sjel og han spiller munnspill slik han synger. Instrumentalen «Cakewalk» setter stemningen for albumet, et åpningsspor som gir en anelse Stevie Ray Vaughan-følelse, før et behagelig skittent gitarriff starter tittelsporet.

Da trekker du gjerne litt på smilebåndet, for det aksentuerte riffet er både sørsida, Geir – og veldig mye blues. Jo da, dette toget går så absolutt i riktig retning.

Southside er i hovedsak også et album fra røttene: Blues- expressen kjører stødig og sjangertro på klassiske skinner – i ordets beste betydning. Gitarist Kai-Sverre Fjellberg veksler mellom klarlyd og overstyring, klassiske licks og sololøp med egenart. Effektene er sparsomt fordelt, en hulkende wah wah anes programmessig i bakgrunnen, Geir Bertheussens vokal knitrer tøft gjennom en eldre høyttaler på «World Is Shakin‘», CD-ens mest heavy spor. Det er ikke gjort noen forsøk på å eksperimentere låtene ihjel, og nettopp der ligger kanskje også albumets største fortrinn:

Dette er blues for deg som vil ha den klassiske opplevelsen, for deg som har lyst til å høre hvordan det innenfor en relativt formelpreget bluesjanger er rom for egen tilnærming. Rekkefølgen på de ti sporene er dynamisk satt sammen, vekslende mellom det rolige balladepregede og det mer tempodrevne. Første gang du lytter deg gjennom albumet, er det særlig «Steppin‘ Stone» som griper deg fra første anslag: Et mollstemt akkordriff setter takten før en nydelig blåserekke kjører i gang. Gitarist Fjellberg står bak alle låtene bortsett fra «Born On The Southside», som – naturlig nok – er skrevet av Fjellberg og Geir Bertheussen. Tekstmessig er du i et kjent landskap tegnet med blått. Det er «Hard Times» for en «Lone Wolf» som har selvironi til å se hvordan han er «King Of My Castle» når dama pakker kofferten og forlater og du sitter igjen med «Too Much Of Nothing», selv om du har fancy biler, penger i banken og vintage gitarer. Bluesen innhenter deg uansett, enten som nemesis eller som trøst. Begge deler har gitt oss en lang rekke musikalske perler siden forrige århundreskifte: Bluesen er en sjanger du ikke trenger være nyskapende for å være original. Som artist, gitarist eller låtskriver kan du like mye være en tradisjonsbærer fra sørsida av en øy nord for polarsirkelen.

Bluesexpressen består av Kai «Sugar Kay» Fjellberg på gitar og vokal; Trond «Boogieman» Hansen på bass og Kåre «Lefty» Amundsen på trommer. Southside er produsert av Bjørn Ove Hagset i Molde og er – ifølge albumets vaskelapp – en mye større produksjon enn det bandet har foretatt seg tidligere – blant annet med blåsrekken Red Hot Horns. Bertheussen har fra før av fire utgivelser i katalogen: Geir Bertheussen Live fra 1995, Grounded og Hits You Like A Train. Bandets forrige utgivelse, Live At The Shack Up Inn Mississippi, innspilt i Clarksdale Mississippi med Lightning Malcolm & Deak Harp var gjesteartister, høstet strålende kritikker for et par-tre år siden.

Bertheussen og bandet har turnert og spilt og spilt inn på begge sider av Atlanterhavet. Det høres også, både i albumproduksjonen og i Blues Expressens genuine uttrykk.