De Ubrukelige, bestående av Christine Henriksen fra Finnsnes og Hallvard Høiberg fra Notodden, har vært flere ganger nordpå de siste årene, blant annet med opptreden på Kråkeslottet. Fredag hadde de konsert på Pila Pub & Kultur på Skaland, mens det lørdag faktisk var første konsert på Finnsnes.
I form og uttrykk er det lett å se parallellen til den franske chanson i mye av det duoen gjør: Du ser litt for deg en Jacques Brel som forlanger beksvart kaffe i et forslitt fiskevær mens Edith Piaf vandrer hvileløst langs fjærsteinene, martret av kjærlighetslengsel og storby‑sorg nord for polarsirkelen. Den gode pastisjen forutsetter musikalitet: Hallvard Høiberg sørger for et fyldig akkompagnement; Christine Henriksen har programmessig sine mellom- og solospill på fiolinen. Særlig vellykket er tekst og tone vevd sammen der hun legger inn et folkemusikalsk tema som kontrast mot teknologisk fremmedgjøring i visen om Iphone og ulykkelig kjærlighet – og der hun plukker felestrengene etter beskrivelsen av stjernene som faller som kaskader av is. Det er ingen tvil om at det er mye god tekst-kunst i låtene: Språkbildene er velvalgte, hverdagssymbolismen fremstår universell, ytterligere fremhevet når naiviteten legges inn som bevisste stilbrudd. For sikkerhets skyld forsterkes effekten med en liten kunstpause foran et forutsigbart rim. Du er en god låtskriver når du tør bruke klisjeen som virkemiddel – og får den til å fungere.
Med to ekstranumre blir det tretten til bords på setlisten, interessant nok, ettersom det kulinariske går igjen i flere av tekstene. Det er mat og kjærlighet, brødskive med sukker og margarin, og metaforbruken beveger seg fra det eksistensielle mot det erotiske, fra sult og begjær, men også mot sårbarhet og savn. Der motivene ropes ut i låter om beksvart kaffe og i den uhyggelig profetiske «Balladen om Kim Jong Un», fremføres de med mer varhet i den Vreeswijk-inspirerte «Veronica» og i den nyskrevne «Atlanterhavet». Henriksen deler tekstens familiære bakgrunn med publikum og forteller om møtet som resulterte i «Sykkel». Du aner mye lengsel i flere av tekstene, enten det er etter barndommens forgangne lettvinthet eller en på våre breddegrader nærmest tabuisert vinterlengsel for dem som velger seg januar. Motivene er finplukket, og særlig moden fremstår de når hjemlig landskap bevisst velges som bakteppe, som i legenden om den cubanske jomfruen som i De Ubrukeliges versjon er forlagt til yttersida av Senja. Du stiller deg lagelig for hogg når du velger å gå i samme fotspor som utallige nordnorske visesangere har gjort før deg, men du tar brodden av all kritikk med en gang du tar steget ut av stien og så bevisst bruker de forslitte bildene i en mer ironisk kontekst.
Du har også mye selvtillit når du avslutter en konsert i august med en julesang. Ingen klarstemt mørketidshymne, men en begredelighetssalme, brutalt ærlig om høytidens verste sider for den som har hatt befatning med rus og psykiatri. Sangen inngår uten tvil i den tematiske linjen og i De Ubrukeliges kompromissløse konsept. Men juletragedien fremstår tekstmessig som den svakeste av låtene. Den fremføres heller ikke på dialekt, og dermed føler man at den mister litt av den genuiniteten de andre tekstene har.
Kan hende var også dét bevisst, for den fremhevet enda mer nivået på resten av materialet.
