På Vikadagen gjenskapes 1950- og 60-årenes aktivitet utenfor det som i dag er kommunens sentrum. For noen tiår siden var det her både postekspedisjon, sjøflyhavn, meieri og forretninger og et yrende folkeliv. Nå er Kramvigbrygga restaurert, inngår i Midt-Troms Museum og bidrar til å holde liv i historiene. Dagens foredragsholder var forfatter Ivar Enoksen. I sitt foredrag «Den gamle dampen – en sliter på tromskysten i mer enn hundre år» tok han for seg lokalbåtenes historikk langs kysten vår.
– I 1866 var den litt famlende oppstarten for TADS, Tromsø Amts Dampskibsselskap, som senere skulle bli til TFDS.
– Men problemene var mange for dem som skulle drive lokalbåt langs den nordnorske leia: Det var mørke, manglende navigasjonsutstyr, og det ble grunnstøtinger, forteller Enoksen.
Enoksen vokste selv opp med lokalbåthistorikken i huset. Faren var ekspeditør, og det ble ofte sene kvelds- og nattestimer.
– Fra jeg var ti år gammel pleide jeg å hjelpe faren min. Det var nattekspeditering, fremmåking av båten, du skulle måke den ut av en skavl, du skulle sette han ut, ro ut i kuling, inn på land igjen, prekivere båten, bære opp last og få folk på plass.
– Lokalbåtkspeditørene var også postekspeditører på den tiden. Jeg husker at vi åpnet postvesken og fordelte post til folk som satt og ventet, og det kunne like gjerne være klokken tre om natten. Da satt vi ved kjøkkenbordet og delte ut brevene, minnes Enoksen.
Formidlingssenter
Kramvigbrygga er ikke bare et formidlingssenter for en historie som strekker seg tilbake til merovingertid, men også et møtepunkt, der linjene samles fra handelshistorie og til dagens lokalhistoriske arbeide. Robert Cruickshank fra nabokommunen er både i Dyrøy historielag og i årbokkomiteen, og mange timer er blitt tilbragt på brygga. Selv er han født i 1959 og husker godt hvordan det var å reise med lokalbåten på midten av 1960-tallet. Havet skilte, men leia bandt også folk sammen i de årene.
– Da var jeg liten, reiste jeg med mamma på en såkalt mødre-lugar, minnes han.
– Skulle du til Harstad fra Dyrøy på 60-tallet, kunne det være med overnatting: Vi gikk om bord i Kastneshamn, deretter gikk båten over til Dyrøyhamn, og så var det ren melkerute videre til Harstad. Flere av rutene gikk helt inne i fjordene i den tiden. Når man tenker tilbake på det i dag, er det egentlig helt utrolig.
Baldrian og slakteriet
Det var ikke bare gods og passasjertrafikk i de årene. Transport av levende fe kunne by på problemer, men også på forlenget levetid for husdyrene i tiden før gårdsdriften ble industrialisert.
– Når kua eller hesten ble for stor, var det å lenke to båter sammen, slik at du fikk en balanse du kunne stole på. Men på Årberget en mørk natt skulle Baldrian, storoksen, av gårde. De fikk han om bord, båten kom ut, de så lanternene fra lokalen og rodde på. Men i et øyeblikks godhet stilte kona som hadde eid Baldrian, seg på bakken utenfor stua og ropte «kosse, kosse, Baldrian»!
– Da røsket han seg løs, hoppet over rekka og svømte i land. Baldrian skulle egentlig på sin siste reis til Harstad, til slakteriet, men på denne måten fikk han faktisk forlenget levetid med to år, ler Ivar Enoksen.
