Sterk historieformidling:

Glemt – når ordene ikke strekker til i fortellingen

Dansen fortsetter, utdyper og legemliggjør der ordene ikke strekker til i Simone Grøttes sterke forestilling om krig, evakuering og nedbrenning av Finnmark.

Sterk fortelling: Simone Grøttes forestilling Glemt er blitt virkningsfullt teater, men først og fremst: sterk og viktig historieformidling. Bildet er fra en oppsetning i Harstad i 2017.   Foto: Inga Helene Juul

glemt
  • Konsept, regi og koreografi: Simone Grøtte
  • Hvor: Finnsnes kulturhus tirsdag kveld; Istindportalen onsdag kveld
  • Publikum: Finnsnes 60
  • Omtalen er basert på forestillingen på Finnsnes
kultur

Et halvt sekunds bevegelse gjør enormt inntrykk: En av danserne løftes opp og strekker hendene mot taket. Kanskje er det intendert, kan hende virker det bare slik fra akkurat den vinkelen det observeres fra, men et øyeblikk ser det ut som om hun strekker seg mot en av kullbitene som henger ned fra snorloftet over scenen. Symbolikken er hjerteskjærende: lengselen etter det som en gang var – det som krigsbarna måtte se bli borte for alltid.

Danseforestillingen Glemt er erindringer om krig, om å miste, om å glemme og om å forsøke å reise seg igjen. Stykket baserer seg på autentiske lydopptak av førstehåndskilder fra krigen, fra brenningen av Finnmark og evakueringen sørover, der noe av materialet er hentet fra historiske lydarkiv. I tillegg har Grøtte selv gjort lydopptak blant annet med sin egen bestefar.

Det er gjort mye for å bringe historien nært tilskuerne. Publikum sitter på scenen og har danserne i rektangelet foran seg. Fortellerstemmene er ansiktsløse. Lyssettingen er dempet, men virkningsfull. De som rømte, tok med seg det de kunne bære, men hva kunne du få plass til mellom to små armer, som en av fortellerstemmene sier. De fem danserne klamrer seg til hver sin dyrebare skatt: en pute, en radio, et medisinskrin, en kaffeboks og en bok. Som metaforer er de tydelige nok, også i en videre betydning: Boken kan symbolisere Bibelen i størrelse og form, derfor også tro og håp, men samtidig kunnskapen som ivaretas – og historien som skal fortelles videre.

Nærheten til sceneområdet gjør opplevelsen helt annerledes enn fra et tradisjonelt amfi. Du fornemmer åndedrettet til danserne. Du hører naken hud slå mot hud. En av informantene forteller om lukten av en tysk uniform. Måten historien sanseliggjøres på, forsterker innholdet. At historien blir så sterk, skyldes mye den løsningen som er valgt på avslutningen. Det kulminerer aldri i noen glamorøs frigjøringsepilog. Det venter ingen flaggborg eller opptog. Tvert imot. De som kommer hjem, returnerer til intet. Restaurering og restituering tar tid, også for dem som skal ut i arbeidsliv etter avbrutt oppvekst og skolegang. Lyden av hammerslagene, lyden av oppbygging, er likevel optimistisk.

Tittelen gir rom for ettertanke. En av informantene forteller om en fødsel under evakueringen der alt gikk godt fordi de hadde hjelp av en rømt jordmor. En annen beskriver overfarten med båt over et havstykke. Parallellen til dem som flykter i dag, er åpenbar. Ett er hva vi har glemt av fortiden. Men hva glemmer vi i dag – og hva er gått tapt av historien om en generasjon?

Simone Grøtte (33) er danser og koreograf fra Lakselv i Finnmark, blant annet kjent for den kritikerroste publikumssuksessen Mannen som stoppa hurtigruta. Hun har tidligere gjort samproduksjoner med større institusjoner som Hålogaland Teater, Varangerfestivalen og Riddu Riddu-festivalen.

Idé og koreografi for stykket Glemt er ved Grøtte, lysdesign ved Tor Ditlevsen. Ektemann og komponist Herman Rundberg har vært ansvarlig for musikken.