Edvard Ruud (1907-2001) sørget gjennom et langt liv og gjennom virket som statsstipendiat for opptak og lagring av flere hundre nordnorske folkesanger. Våren 2017 ga Fotefar sammen med Julie Alapnes ut albumet Flygande kråka får alltid nåkka. Her er låtene hentet fra Ruuds samlinger, med unntak av den nykomponerte slåtten «Flygande kråka», tilegnet prosjektet og kulturpersonligheten Ruud.
Det er hovedpersonen selv, hans stemme, som innleder. Han fornemmer vi i bakgrunnen gjennom hele konserten, i bilder, filmklipp, som sanger som akkompagneres av trioen! – og i tekstene som forestillingen er bygd rundt. Symboleffekten er sterk når Bendik Lund Haanshus stemmer gitaren med portrettet av Ruud projisert på storskjerm over seg. Opplevelsen er ytterligere visuelt forsterket gjennom Trym Ivar Bergsmos bilder og Tor Ditlevsens stilsikre utforming av presentasjonen, elegant vekslende mellom det fotografisk gjengitte og det kunstnerisk abstrakte: Ruuds stemme fordreies og fortaper seg i produksjonen etter hvert som musikken blir sterkere og dønningene ruller over lerretet, og vingeslagene du hører i slåtten «Flygande kråka», er en nydelig effekt.
Fotefars Ruud-konsert er uten tvil et vellykket musikalsk prosjekt. Det er tempo, det er driv, det er arrangementer med vidd, der bluesen blir fremhevet ved Jinnegrens munnspill og Haanshus’ gitarspill. Men særlig når det gjelder et materiale som er så rikt som dette, føles det innimellom som om det kunne ha vært valgt litt andre løsninger. I Ruuds egen introduksjon forteller han hvordan en av låtene er overlevert via faren hans, som var født i 1854. Det er liten grunn til å tro at han var Ruuds eldste kilde. Antageligvis hadde han som ung mann tilgang til informanter som var født på første halvdel av 1800-tallet. Fortellingen om mannen som fikk rottegift av presten for å ta livet av kona og som deretter ble henrettet for udåden, rommer så mye mer enn bare burlesk komikk: Det er både sosialhistorie og et glimt inn i vår til dels fortrengte fortid. I andre tekster har du ikke bare en historisk distanse, men også en språklig. Ord og uttrykk forsvant med folket som brukte dem. En ideell studie av Ruuds materiale er like mye et språklig prosjekt som et blikk inn i folklore og folkeliv, der fattigdom skapte savn etter jaktutbytte, og barneoppdragelse og brutalitet var sammenvevd i bansull og redselen for å bli bergtatt.
Jo da, det er begrenset hva som får plass innenfor en konsertramme på bare en drøy time, og kritikken føles urettferdig når man ser hvor godt det hele fungerer på scenen. Fotefar formidler – igjen – det musikalske på en uovertruffen måte. Paradoksalt nok forsterker det et ørlite savn etter dybden i det materialet faktisk representerer.
Men Fotefar gjør sin del av formidlingen av den rike kulturarven, det er det ingen tvil om, og de gjør et viktig arbeid.
