Med langt over 100 i gymsalen på Høgtun skole var det fullsatt i konsertlokalet, og det er så vel fortjent: Trulsen er kommet hjem på konsert, med to solo-album bak seg, med et materiale som har vokst og modnet og som det viser at det er arbeidet med. Som artist har hun en enorm spennvidde, og den kommer til uttrykk både i tekst og stemmebruk. Som låtskriver har hun en til tider upolert råhet i fremstillingene, samtidig som hun behersker de finstemte stemningsbeskrivelsene, ikke minst i den vare skildringen i visen om moren. Som et herlig motstykke finner du beskrivelsen fra hjemturen en festnatt, en musikalsk novelle, befriende blottet for sentimentalitet og ladet med tvetydighet og store tolkningsrom når hun synger om å ikke få det blikket.
Det er umulig å avgjøre når Trulsen er på sitt beste, om det er når hun tar av seg skoene og visualiserer, eller om det er på de lavmælte, klangrike partiene, der ikke minst Adrian Danielsen på tangenter tegner lydlandskap i bakgrunnen. Som artist behersker Trulsen hele registeret. Resten av bandet kan gjerne tillate seg å fremstå med stoisk ro: Gitarist Torje Åsali Jenssen er sparsom, men desto mer uttrykksfull i både riff og solospill, mens Ida Karoline Nordgård på bass og tangenter og perkusjonist Mikael Pedersen Jacobsen gir låtene dybde og grunnlinje. Sjangermessig veksles det mellom viserock med prog- og jazz-elementer, hvor låten om den nordnorske sommeren kanskje er det nærmeste du kommer en ren vise i konserten.
Og først og fremst: Det er musikk med røtter, der tekst og tone om tvil og valg er rotfestet i en landsdelskjærlighet som aldri blir sjåvinistisk, men beholder en lun, ironisk distanse.
