Men på «Little Wing» var det uten tvil Steinar Steffensen, forestillingens gjesteartist, som løftet taket under Jimi Hendrix-låten som han og Frode Alnæs fremførte sammen. På en gullbelagt Stratocaster bygger Steinar opp til et kraftig crescendo som så velfortjent får sine ovasjoner da Alnæs selv sier «fantastisk – æ må byn’ å øv’!»
Det er med mye gitar – og særdeles god lyd – denne kvelden. Det er en forestilling, ingen ren konsert, Alnæs turnerer med: Gitaren har vært følgesvenn siden barndommen, og all humor til tross – eller kanskje nettopp derfor: Selv der Alnæs spiller fullstendig uten sordin og gjøgler seg gjennom 70-tallets selvhøytidelige prog-æra, klarer han aldri å skjule hvor utrolig elegant og virtuos han er som musiker. Han har en karisma på scenen som gnistrer fra første plekterslag, og han har en publikumskontakt få konkurrerer med, enten det gjelder alle gangene han roper ut Finnsnes fra scenekanten eller drar salen med på en riff-quiz.
Men enda viktigere: Alnæs byr på seg selv i hele sin historiefortelling. Han forteller med selvironi og humor, kombinert med en dybde som gjør det hele så menneskelig og nært. Alnæs fikk en sykdom som gjorde at han mistet håret som guttunge, og han forteller så godt at det gjør vondt. Historien er ladet med hver detalj som beskriver den underliggende sårheten: De er på ferietur i familiens Opel Kadett som er oransje, moren stryker han over hodet – og får hånden full av hår. Alnæs er en god forteller, som vet hvordan han skal gripe publikum, hvordan historiene skal romme akkurat de bildene som gjør dem levende, som at Kinks-platen han ønsket seg, var gul. Og ikke minst er det kjærligheten til musikken, musikk i alle sjangrer, som når han forteller om faren som liker Chet Atkins og gjerne akkompagnerte på skjeer.
Men det som virkelig hever forestillingen, er at det hele blir mer enn «bare» personlig, men et tverrsnitt av fem tiårs musikkhistorie. Med Dance with a Stranger fortsatte det løftet som en ny generasjon hadde fått med a-ha på 1980-tallet. Norge hadde med ett artister som ikke bare kvalitetsmessig var på full høyde med det som var internasjonalt, men vi hadde plutselig popmusikk som hørtes internasjonal ut. Alle som så spellemannshowet i 1988, husker fremføringen av «Everyone needs a friend». Albumet var spilt inn i New York – og Alnæs forteller om hvordan han der hadde lært å gå uten parykk. Også den historien iføres et skjær av komikk – folk hadde visstnok stanset han på gata og spurt om han var Kojak – men i lys av hva Alnæs har fortalt tidligere fra oppvekst og ungdom, skjønner du så godt hvor stor den seieren egentlig var.
Det er nettopp «Everyone needs a friend» ispedd The Monroes «Cheerio» som markerer avslutningen på forestillingen, med bilder av Yngve Moe på bakveggen, Dance with a Stranger-bassisten som gikk bort så altfor tidlig.
Da har du vært med på en utrolig varm forestilling, der kjærligheten til gitaren, musikken og vennskapet vibrerer i hver streng.
