«Den 12. mann» har premiere på Harstad kino 2. juledag:

Intens krigsaction på snøføre

En velsmurt, frostrimet, bløff om en krigshelt fra andre verdenskrig.

Vill fjellflukt: Bygdefolk, ledet av i ferd med å trekke sleden med en skadd - og nesten død - Jan Baalsrud over Lyngsalpan mot svenskegrensa. Foto: Filmweb 

Uttrykksregister: Thomas «Fingern» Gullestad spiller hovedrollen i «Den 12. mann». 

Medhjelper: Harstadværingen Kim-Jøran Olsen spiller Nigo, en grenselos fra Manndalen, som bidrar til å få smuglet Baalsrud i sikkerhet over svenskegrensa.  Foto: Kjell Magne Angelsen

  • Om sabotøren Jan Baalsruds utrolige flukt fra nazister under siste verdenskrig,
  • Med Thomas Gullestad, Jonathan Rhys Meyers, Mads Sjøgren Pettersen, Marie Blokhus, Kim-Jøran Olsen
  • Regi: Harald Zwart
  • Norgespremiere, Harstad kino 25. desember 2017
  • 12 års aldersgrense
kultur

Det kunne vi avfeid krigsdramaet «Den 12. mann» som, hadde vi ikke hatt klart for oss realitetene i historien om Jan Baalsruds utrolige flukt fra nazistiske menneskejegere gjennom fjord- og fjellheimen i Troms i 1943.

Den geniforklarte, oscarnominerte spillefilmen «Ni liv» fra 1957 beskriver neglebitersk sabotøren Jan Baalsruds lidelsesberetning fra to måneders frosthelvete i Nord-Troms i 1943, da han skadet i en fot, altfor tynt påkledt, ofte med hett, tysk bly svirrende i retning der han akkurat sto, og under trussel om å bli angitt hvis han traff på feil bygdefolk, faktisk klarer å overleve ei nazistisk, flere uker lang, menneskejakt.

«Ni liv» er en neglebiter av rang (se den på YouTube). Når en regissør seksti år senere påtar seg å lage omfilm av en så velkjent historie, må det hoppes høyt, og langt, og gjerne bredt attpåtil. Ellers blir det fort vekk bleik velling. Så, har regissør Harald Swart klart å bringe historien om Baalsruds umenneskelige strabaser den nødvendige ekstra distansen?

Svaret må bli et nokså fast «ja». Zwarts oppgave var å lage et fargerikt eventyr av et eventyr i svart og hvitt, og han måtte fleske skikkelig til.

Til å hjelpe seg har han noen skuespillere som virkelig kan skape hardkantede uttrykk i noen særdeles fotogene, vintermektige fjellandskap i Nord-Troms, der originalhistorien faktisk utspilte seg vinteren 1943. Sabotøren Baalsrud, medlem av Linge-kompaniet, er på vei til en sabotasjeaksjon som dessverre blir avslørt. Sabotørgruppa blir tatt av tyskerne, noen blir skutt, resten fengslet og torturert, men én har klart å komme seg unna - til den lokale gestaposjefen Kurt Stages store frustrasjon.

Forholdet mellom Baalsrud og Stage blir et ekstra fortellerelement som spenner opp de lange linjene i filmfortellingen. Godt grep. Hadde ikke Zvart sørget for ekstramotorer i fortellingen, hadde «Den 12. mann» stort sett handlet om å fryse kraftig, på øran og føtn. Jeg tror vi sier heldigvis - det er grenser for hvor mye frostelendighet det er mulig å identifisere seg med fra et sete i en oppvarmet kinosal.

Første halvpart av Baalsruds i alt vel seksti dager i fjellheimen er pakket med action. Historien kunne neppe vært diktet, på en troverdig måtte. Zvart har kunnet legge inn det ene fullstendig utrolige elementet etter det andre, og lage en historie som neppe kunne blitt trodd, hadde han ikke kjensgjerningene å støtte seg til. Det er knapt grenser for hva Baalsrud må utstå under sine seksti dager på fjellet, og joda, autokirurgi inkludert, altså at han skar vekk sine koldbrente tær med tollekniv, forresten lånt av medhjelperen Nigo, spilt av harstadværingen Kim Jøran Olsen. Olsen er en mann med ansikt skåret ut av et flamsk barokkmaleri. Supert. Castingen til «Den 12. mann» er i det hele tatt et eventyr i eventyret.

Hovedrollen takler Thomas Gullestad lytefritt. Øvelser som halvt barfot spurt gjennom snødriver og over skare er i hovedsak troverdige, likeledes svømming med skuddskade i isvann, og slalåmkjøring gjennom mitraljøseild fra jagerfly. Sjukdom, ukesvis med frostrier. Sult. Til slutt er det knapt ei fille og et fiber igjen av hele mannen. Glem fiendens kulesprøyter - det er i seg sjøl utrolig at kroppen ikke bare fryser til døde, eller slokner mens bygdefolket sleper han på kjelke opp og ned fjellsidene. Ovderdrevet? Hele historien er en overdrivelse, en grenseløs urolighet.

Kan man sette et lite spørretegn ved enhånds liggende reinsdyrsleping i vill fart over grensen - under intens Schmeisser-ild? Istapper i skjegget i mildvær må kunne kalles en elementær hollywoodfeil, men bortsett fra sånne småting holder filmen et dramaturgisk jerngrep gjennom hele kvelden. Jonathan Rhys-Meyers får gestapist-Stages systemiske galskap bra fram. Marie Blokhus stråler i Gudrun Grønnvolls skikkelse. Øvrige bygdefolk og samer ligner til forveksling folk som har levd tre år under en jernhæl av nazisme, angiveri, okkupasjon - men også gryende motstandshåp.

Det er som inspirasjon og moralbooster for motstandsbevegelsen at myten om Baalsruds flukt i en senere fase av krigen får en større betydning. Det går altså å opponere mot fanatikeren Stage og hans velfødde, veltrente menneskejegere, som ikke klarer å finne ei skarve flis av en skadeskutt sabotør bygdefolket har gjemt unna. Når Baalsrud med flyttsamers hjelp til slutt, for nesa på grensevaktene, kommer seg over til Sverige, er prestisjenederlaget er faktum.

Zvart måtte fleske tjukt til, ja. Det kommer til å bli krangel, med detaljerte oppregninger om hva som faktisk skjedde, om forholdet mellom Stage og Baalsrud, mytene og den psykologiske effekten, om nødvendigheten av å overdramatisere en fra før overdramatisk tid for nasjonen. En ekspert må gjerne påstå at filmen ikke er korrekt på alle punkter, og det kommer sikkert til å skje. I mellomtiden er det bare å føre et par anerkjennende fingre til hattebremmen, nyte synet av et sjeldent velfilmet sceneri, effektiv visuell fortelling, gode personskildringer, og tenke at «Den 12. mann» i likhet med forgjengeren, formidler Baalsruds historie severdig.

Film