Ole Jakob Olsen blar opp i sin nye diktsamling. Under nordlyset følger de linjene som går helt tilbake til første utgivelse fra 2013. Fem år – fem diktsamlinger. De fire siste er alle gitt ut på Ole Jakob Olsens eget forlag, Solheimar Forlag. Navnevalget er ikke tilfeldig. Solheimar var navnet vikingene hadde på Soløy, Ole Jakobs heimplass i Lavangen. Det er travelt å være forlagsdirektør i adventa – selv med bare én utgivelse i året. Det spørs om det blir en ny samling til neste år, tenker Ole Jakob. Men at det kan komme bøker, er det likevel en god mulighet for.

– Jeg har ikke flere diktsamlinger igjen, selv om jeg trykket opp et ekstraopplag av nummer tre og fire. Det er såpass mange som spør etter de tidligere samlingene, så kanskje det blir et nytt opplag av dem.

– Kan hende blir det en større utgave med samlede verker, humrer han.

Skytterstevner

Da Ole Jakob gikk av med pensjon i 2006, hadde han vært i vegvesenet i 33 år, hvor han blant annet var planansvarlig for flere veianlegg. Da han debuterte med sin første lyrikksamling, var han 71. For mange var han imidlertid godt kjent med sine vers på trykk i Folkebladet. Gode tilbakemeldinger varmer.

– Her om dagen ble jeg oppringt av en som jeg gikk på Solhov sammen med i 1957. Han hadde lest diktene mine et sted – og nå ringte han for å bestille boka.

Det spørs om det var lyriker han hadde sett for seg at den gamle skolekameraten skulle bli. På stueveggen hjemme på Soløy i Lavangen henger alle medaljene fra skytterstevnene. Ole Jakob har vært lagmester og kretsmester og deltatt på 20 landsskytterstevner. Skytingen er en god hobby. At dét og diktene skulle prege en stor del av pensjonisttilværelsen, var ikke like opplagt.

Ole Jakob hadde skrevet noen tekster og viser til revyer og bursdagslag, men ingenting av det lyriske slaget i den forstand. Men har du sett landskapet i Lavangen fra stuevinduet på bruksnummer 1, er det knapt å undres. Herfra ser Ole Jakob ut over Lavangsfjorden. På Stabburssteinfjellet har han reist en hytte 310 meter over havet, hvor utsynet er enda bedre og solgangen høyere:

Han skjær seg inn i frå Astafjord,

en krokåt finger mot øst.

Omkransa av lie der lauvskogen gror,

med bygdan langs fjæra der folket bor,

og kjerka, den ser man først.

I sommardaga med blankstilla fjord,

står fjellan speilvendt i havet.

Men kjem du inn uvêrsnatt, skikk deg ombord!

Pass nøye på skavlan, bruk motor og ror,

nordvesten går ujamn i kavet.

Han strekte på ryggen, og båra han batt,

det likte han Tore Hund.

Frå Bjarkøy kom folket hans, krevde inn skatt,

de seilte og rodde mest dag og natt,

og unte 'kje auan en blund.

Ja, leia inn fjorden va kjent og kjær,

frå åttring tel kongen si skute.

Han gjær 'kje førskjell, men alle han bær.

Om vêret 'kje passe førr kver især,

så seile de samme rute.

Når storbåra bryt, hold di hand på ratt,

ho glefse med tanngard så kvass.

Då, ferdesmann, vokt deg førr Draugen i natt,

førr best det e så har han sjela di tatt.

Og stormen, den spelle på bass.

Helst ser eg han stille en sommarkveld,

med måse som skrik over vøa.

Eg sitt her i kveldslys, en dag e på hell,

kvelden e varm, mens sola ho fell.

Og båten? Han ligg utførr støa.

Det er barndomsleia og hjemstedet han skildrer i diktet «Fjorden heime», og tekstene hans henter mye av inspirasjonen hentet fra det nordnorske landskapet. Han liker nok best å låne bilder fra naturen, men som alle samlingene viser, skildrer han like mye det medmenneskelige. Natur og dyreliv menneskeliggjøres og besjeles. Bygdebilder fra tidligere tider hentes frem og beskrives. Krambua som ikke finnes lenger. Originalene som nå har gått bort. Og potetryggen, velkjent for alle som har stått i potetlandet. Ole Jakob smiler når han minnes tilbake. I dag er det nostalgi – likevel med ettertanke. Slitet fra de dagene skal ikke romantiseres. Selv om han tilhører en generasjon som ikke hadde det verst.

Landskap

– I den tiden måtte alle ungene i potetlandet. Så lite som du enn gjorde, så måtte du hjelpe til. Uff, det var tungt. Mandelpoteten var så sein, det var så mange under hver rot. Det ble straks likere når du kom til en annen sort – !

For den som selv oppholder seg mye i skog og mark, faller det naturlig å bruke motiver fra det landskapet han kjenner best. Det er så uendelig mye å hente derfra, bare man har evnen til å se, og siden få det nedskrevet. Som Styggedalsjuvet, som Ole Jakob har kaltet øksehogg fra Vårherres hånd, der Styggedalselva renner nedover i uendelig mange fosser før den roer seg litt.Men samtidig har også menneskeskjebner fått bred plass i diktningen hans, både alvorlige og humoristiske tilfeller.

Tonesatt

Ole Jakob er fornøyd med sin foreløpig siste utgivelse. Den favner både humor og alvor, fra det religiøse til det som nesten er på kanten, mener han selv. Diktet «Bønn» ble skrevet etter bortgangen til ei i skyttermiljøet og lest under begravelsen. Andre av tekstene har Ole Jakob tonesatt selv. Melodiene har han fått hjelp til å transkribere til noter. Han spiller keyboard selv til husbruk, men kvier seg for å arbeide med notearkene. Men nettopp melodiene er det som gjør tekstarbeidet ekstra rikt.

– To av diktene er også blitt arrangert for kor. Selv har jeg alltid sett for meg «Kirkesdalskjempen» som godt mannskormateriale!

– Det blir noe eget med dikt som blir tonesatt. Det er da de får eget liv. Det er da de blir brukt, smiler Ole Jakob Olsen.