Til tross for det eksotiske navnet, er skotsk høylandsfe absolutt å regne som et kortreist alternativ.

NORDREISA: Siden 2009 har paret Gunhild Skogstad og Kristian Berg drevet med skotsk høylandsfe på Skogstad Gård, rundt 15 kilometer nord for Storslett. De tok gradvis over drifta etter Gunhilds foreldre, som startet opp med dette i 2008, og dette valget har de ikke angret på.

– Vi hadde tenkt å prøve dette ut i begynnelsen for å se om det kunne være noe for oss, men var ikke fast bestemt på å drive med høylandsfe. Etter noen tilpasninger, fant vi fort ut at dette var noe vi virkelig ville satse på, forteller Gunhild.

Tilpasset nordnorsk klima

Skotsk høylandsfe er en hardfør, primitiv og nøysom storferase med opprinnelse fra vestkysten av Skottland. Med sin karakteristiske lange pels, sine lange horn og kraftige kropp, kan de på avstand se ganske skummel ut. Kommer man nærmere, skjønner en fort at dette er noen rolige og trivelig dyr.

– En stor del av arbeidet vårt er faktisk å klø og kose med kyrne. Vi er avhengige av at de kan omgås mennesker og oppføre seg rolig om det skulle skje noe. Alle har de sin egen personlighet og flokken har en streng rangordning. Hos oss er det kua Ida som er sjefen av flokken, ler Kristian.

Det er mer enn det gode lynnet som gjør Gunhild og Kristian godt fornøyd med denne storferasen. I motsetning til vanlig storfe, har disse en tykk og lang pels som beskytter godt mot vær og vind.

– Denne rasen er helt perfekt for det nordnorske klimaet. Dyrene går ute mesteparten av året, med mulighet til å søke ly under tak om vinteren. Størrelsen og den lette vekta gjør at de kan bevege seg på skogsbeitene som ligger ovenfor gården. Dette gjør dem til gode landskapspleiere for utmarka vår, forteller Kristian Berg.

Saftig, sunt kjøtt

Om sommeren spiser de friskt grønt gress, urter, bregner, bjørkeskudd og det som ellers finnes naturlig i naturen. Om vinteren fôres dem i tillegg med grovfôr. At utegående storfe er dyr som trenger lite stell og kan overleve på lite mat er en myte.

– Skotsk høylandsfe spiser nesten like mye grovfôr som melkekyr, forskjellen er bare at de ikke spiser kraftfôr og dermed ikke vokser like fort og har lavere slaktevekt, understreker Kristian.

Skotsk høylandsfe er ikke bare hardføre og trivelige dyr, men kjøttet de produserer er av spesielt god kvalitet. Dette er mye på grunn av det de spiser, men rasen i seg selv har en spesiell egenskap.

– Høylandsfe er av en storferase som gir et kjøtt hvor fettet er marmorert. Dette vil si at fettet legger seg i kjøttet, og ikke rundt. Dette gir et veldig saftig, sunt og ikke minst veldig smakfullt kjøtt. Et økologisk og miljøvennlig kvalitetsprodukt vil jeg si, sier Gunhild Skogstad.

I tillegg til kjøttproduksjon, kan også skinnet fra dyrene brukes. Gjerne som et slitesterkt gulvteppe eller som et pynteskinn i sofaen.

Vil utvide

Nå har de slaktingen på høsten og kan da levere ferskt kjøtt til kundene sine. De har opplevd en økende etterspørsel og dette har gitt dem lyst til å utvide driften slik at de kan levere kjøtt hele året.

– Folk må gjerne ringe eller komme innom oss om de er interessert i produktene våre. Kjøttdeig og småsteik er produkter vi ofte har inne, sier Gunhild.

Nå er driften tilpasset slik at begge kan jobbe ved siden av, men drømmen er å kunne satse større. I dag har gården 22 dyr, men de vil gjerne kunne levere kjøtt hele året og ha mulighet til å gjøre det meste selv.

– Vi ønsker å kunne bygge et lokale hvor vi kan foredle kjøttet og lage for eksempel spekemat, pølser og tørkakjøtt av høylandsfe. Men dette er nok planer som ligger litt fram i tid, avslutter Kristian Berg.

(Framtid i Nord)

TOK OVER: Gunhild og samboeren Kristian tok over drifta på Skogstad Gård i 2008. Foto: Kristina Båtnes Hestdahl
SAMLET FLOKK: Høylandsfe er flokkdyr. Helt til høyre ser man flokkens okse Ferdinand. Foto: Kristina Båtnes Hestdal
SJEFEN: Utenom oksen Ferdinand, er det kua Ida som er sjefen blant kyrne. Foto: Kristina Båtnes Hestdahl
NYDELIG KJØTTSUPPE: Småstek av høylandsfe er perfekt å bruke i suppe og gir en nydelig smak på krafta. Foto: Kristina Båtnes Hestdal