Det sitter langt inne å juble for forbrødring når et folk rett på den andre siden av grensen pines

KOMMENTAR: Det var Koreas store kveld, men send en tanke til alle dem som aldri ble invitert.
vintersport

PYEONGCHANG: En time og ti minutter ut i åpningsseremonien her på Pyeongchang Olympic Stadium kom øyeblikket IOC-presidenten Thomas Bach hadde spådd ville «bli en rørende stund for en hel verden». Det handlet om symbolsk forbrødring mellom to nasjoner som ikke har noe til overs for hverandre, Nord- og Sør-Korea.

Fredagens imponerende, fargesprakende, særdeles høyteknologiske og gjennom marg og beinkalde seremoni hadde fått det passende navnet «Peace in Motion» – fred i bevegelse. Det var spesielle bevegelser flere steder på stadion, både på tribunen og på indre bane.

På VIP-tribunen satt USAs visepresident, Mike Pence bare en rad og fire seter unna lillesøsteren til Nord-Koreas fryktede leder, Kim Jong-un, en mann Donald Trump har kalt «Little Rocket man». Søsteren Kim Yo-jong landet i Seoul med charterfly noen timer før seremonien skulle starte, og ble med det den første fra Kim-dynastiet som har krysset grensen fra nord til sør.

Den nordkoreanske lederen Kim Yong Nam (t.v.) og Kim Jong-uns lillesøster, Kim Yo Jong jubler for den koreanske troppens innmarsj. Sør-Koreas president Moon Jae-In og hans kone Kim Jung-sook feirer også begivenheten.   Foto: YONHAP / Reuters

Den dypeste splittelsen

Hun fikk oppleve at fellestroppen til Korea ble møtt av et jubelbrøl fra 35.000 tilskuere da den kom sist inn av alle deltagernasjonene. De andre landene hadde én flaggbærer hver. Korea hadde én fra hvert land som holdt flagget sammen.

Delingen av Korea i 1948 er blitt kalt den dypeste splittelsen av ett enkelt folk siden annen verdenskrig. Man mener at så mange som 10 millioner slektninger ble adskilt. Men her gikk idrettsutøvere fra Nord-Korea og Sør-Korea inn på stadion sammen. Statsledere og idrettsledere i VIP-boksen reiste seg, vinket og jublet. Og var ikke Thomas Bach litt fuktig bak brilleglassene?

Da han stilte seg foran utøverne for å holde åpningstalen enhver IOC-president må holde, sa han:

– Vi takker dere. Og vi er alle rørt av den mektige beskjeden dere har sendt til verden. En beskjed om fred.

Emil Hegle Svendsen ledet trygt Norges tropp inn på OL-stadion, men måtte finne seg i å havne i skyggen av Korea.   Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

En utstrakt hånd?

Forrige gang Sør-Korea arrangerte OL, i Seoul sommeren 1988, valgte folket fra nord å boikotte hele festen. Denne gangen kom deltagelsen som en overraskelse på mange. I en nyttårstale for noen uker siden sa plutselig Kim Jong-un at han kunne tenke seg å sende noen utøvere til sør.

Og det er klart, er du Kim Jong-un og strekker ut en hånd, så finnes det alltid noen som vil ta den. Flere politiske analyser heller mot at Sør-Koreas ledelse ser på utspillet som et forsøk på noe som kan føre til mer tøvær. Selv om den samme øvelsen, to nasjoner under samme flagg, også skjedde i Sydney-OL i 2000. Et eksempel det ble pekt på var at lillesøster Kim Yo-jong møtte Sør-Koreas president Moon Jae-in fredag.

Den Internasjonale Olympiske komité (IOC) strakte seg et godt stykke for å få til den nordkoreanske deltagelsen. 22 utøvere skal delta i vinterfesten, og selv om ingen av dem er medaljekandidater, rapporter The Korea Herald at de «har stjålet showet» i den pre-olympiske dekningen og oppmerksomheten. Til tross for at de «knapt sier et ord» har de blitt fulgt av nysgjerrige tilskuere og flokker av journalister.

Aftenpostens journalist Robert Veiåker Johansen. 

Men dette er ikke sirkus. For de aller fleste av landsmennene til gjestene fra nord er det blodig alvor. Også de som har fått lov å reise vil nok oppleve at de har kommet til en annen verden.

Det er lett å føle sympati med de nordkoreanske spillerne på det sammenslåtte, felles kvinnelaget i ishockey, men langt lettere å føle med dem organisasjonen Oxfam skriver om i sin rapport om Nord-Korea: «70 prosent av innbyggerne har ingen trygghet når det gjelder hva de har å spise hver dag. 28 prosent av barna under fem år er kronisk underernærte.»

Foran: USAs visepresident Mike Pence. Bak: Den nordkoreanske lederen Kim Yong Nam (t.v.) og Kim Jong-uns lillesøster Kim Yo Jong. Amerikanske medier melder at Pence ikke skal ha vært i kontakt med Kim Yo Jong, heller ikke da de var på samme møte før åpningsseremonien.  Foto: YONHAP / X80002

De som klarte å flykte

Det er lett å håpe at den kvinnelige kunstløpersken Ryom Tae Ok skal gjøre det bra på isen, men vanskelig å glemme hjerteskjærende vitnesbyrd fra dem som har klart å frykte fra Nord-Korea, som Masaji Ishiwakas bok A River in Darkness eller Havelpris-vinneren Park Sang Haks beretninger. Han bestemte seg for å rømme da en hungersnød rammet et allerede feilernært land i 1995, og fortalte senere:

– I årene da hungerkatastrofen herjet ble jeg vitne til mange henrettelser. De skjøt fangene ni ganger, tre ganger i hodet, så i overkroppen, og så ved hoftene. De gjorde det offentlig, for å skape frykt. Hele landsbyen var der, inkludert barna. Det var grusomt.

Det er lett å la seg blende av de to håndplukkede ekstratroppene Kim Jong-un har sendt. Den ene har ansvaret for kunst, den andre for heiarop, liv og røre.

Men det er umulig å glemme historien om den nordkoreanske soldaten som flyktet over grensen til sør før jul. Legene som behandlet ham, fortalte om ting de før bare hadde sett i lærebøkene. De fant ormer og parasitter i mannen. Stakkaren hadde en 27 centimeter lang parasitt i spiserøret.

En annen som opplevde Nord-Korea på sitt absolutt hardeste var den amerikanske studenten Otto Warmbier. Han og flere medstudenter fra Virginia var på et besøk i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang da Warmbier var så dum at han stjal en propagandaplakat fra hotellet gjengen bodde på. Dom: 15 års straffarbeid.

Men er det ikke? Nei, det er ikke de to kranglefantene som er statsledere i Nord-Korra og USA, men to gode imitatorer som var tilstede under åpningsseremonien.  Foto: Robert Veiåker Johansen

Foreldrene fikk ham hjem rett før han døde, og faren Fred sa til CNN at sønnen var hjerneskadet, og «systematisk torturert og bevisst skadet av Kim Jong-un og hans regime». Det var rystende for ham å gå inn i flyet som hadde fraktet sønnen til USA:

– Halvveis opp flytrappen hørte vi en høy, skrikende, umenneskelig lyd. Han var bundet fast til båren. Han beveget seg rundt i rykninger. Hodet var barbert. Øynene flakket rundt, de var store som tallerkener. Han var blind og døv, en grønnsak.

Fred Warmbier var til stede på stadion i Pyeongchang fredag. Han var der som gjesten til USAs visepresident Mike Pence, som helt åpenbart har et mål om å bruke reisen til Sør-Korea til å legge press på Nord-Korea når det gjelder trusler om bruk av atomvåpen og brudd på menneskerettighetene. Pence skal ha vært en av få i VIP-boksen som nektet å reise seg da Koreas samlede utøvertropp kom inn på stadion.

Mer politisk får du det ikke.

Idrett = politikk

– Alle store idrettsarrangement handler også om politikk, sier Amnestys politiske rådgiver Gerard Kador Folkvord.

En uke før åpningsseremonien i Pyeongchang ønsket han velkommen i menneskerettighetsorganisasjonens lokaler i Oslo. Folkvord kalte Nord-Korea en totalitær stat uten sidestykke, og åpnet med en historie om da han for tre-fire år siden fikk møte en nordkoreaner som hadde flyktet.

– Han fortalte at han i hjemlandet var ingeniør, godt utdannet, men sulten hele tiden. Likevel var han glad for at han levde i det eneste landet i verden som fungerte. Det var han lært opp til å tro. Det var skapt et bilde av at resten av verden var armageddon og krig, bare Nord-Korea hadde klart seg. En av mange informasjonsballonger som sendes over grensen fra Sør-Korea forandret synet hans. Han så bilder av biler. Velstand. Og han skjønte at noen hadde tullet med ham, fortalte Folkvord og ristet på hodet.

Amnesty er ikke imot nordkoreansk deltagelse i OL. Organisasjonen mener at enhver form for dialog er bra. Men den minner om at selv om en kunstløper eller to deltar i vinterlekene forandrer ikke det levekårene i Nord-Korea.

– Ingen bør glemme at en overveldende stor del av dette landets folk lever i et helvete, sier Gerard Kador Folkvord.

Fyrverkeri lyste opp himmelen over OL-arenaen i Pyeongchang.  Foto: JOEL MARKLUND / BILDBYRÅN

Et steg mot verdensfred

Amnesty anslår at 120.000 mennesker til enhver tid holdes i tvangsarbeidsleire i Nord-Korea hvor de utsettes for tortur og sultes sakte i hjel.

Sør-Koreas president Moon Jae-in valgte likevel å snakke poetisk om håp da han oppsummerte møtet med Nord-Koreas delegasjon fredag.

– En snømann starter med en snøball, sa han, og la til:

– Hadde det ikke vært for OL i Pyeongchang, ville noen av oss aldri fått sjansen til å være i samme rom. Vi er her sammen nå, og det er et steg frem mot verdensfred.

Det storpolitiske spillet er over, nå overtar idretten.

Let the games begin.

Utforsk tema:

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her.

vintersport