«Vi har reist oss i ekstase på kommentatorplassene. I begeistringen feier jeg ned papirene til en meksikansk kommentator på plassen bak meg og får et olmt blikk i retur.»

Lars Tjærnås kommenterte Norges kamp mot Brasil i 1998. Her er hans historie fra kommentatorplassen han delte med Arne Scheie.

Lars Tjærnås (t.h.) kommenterte kampen på NRK sammen med Arne Scheie (t.v.).  Foto: Trygve Indrelid

meninger

Og der er scoringen et faktum. Brasil har scoret. Et flott mål. Det har ligget i luften.

Mannen bak ordene sitter ved siden av meg og heter Arne Scheie. Klokken er 22.33 den 23. juni 1998.

Det er fortsatt stekende hett i Marseille, selv om mistralvindene som alltid kommer om kvelden her kjøler oss noe.

Bebeto har akkurat headet ballen inn i mål bak Frode Grodås etter at Denilson har utført et kunstverk av et forarbeid. Det er 12 minutter igjen av kampen som Norge må vinne for å avansere i VM.

Vi trenger to mål.

Mot Brasil.

Mot B-r-a-s-i-l.

Det kan umulig gå.

Lars Tjærnås (t.h.) var med på lanseringen av omkampen mellom Norge og Brasil. Her sammen med Frode Grodås (t.v.) og Vidar Riseth som spilte kampen i 1998.  Foto: Olav Olsen

«Vi har scoret i Marseille»

Det var ikke den følelsen jeg våknet med samme morgen på hotellet ved den gamle havnen i Marseille. Tvert imot kjente jeg en sterk overbevisning om at dette ikke kunne være siste kveld med gjengen for mannen som hadde revolusjonert norsk landslagsfotball – Egil «Drillo» Olsen.

Den samme Drillo forberedte vårt siste bytte på benken under oss. Egil Østenstad skulle inn. Innbytter Ståle Solbakken nappet tak i assistent Nils Johan Semb og foreslo at det måtte være bedre å få inn Jostein Flo.

Den lange mannen hadde glemt drakt i garderoben, men etter litt styr kom han inn med 11 små minutter igjen.

Hans yngre bror var allerede en spiss i verdensklasse. Tore André Flo får nå en perfekt pasning fra Stig Inge Bjørnebye skrått ute til venstre i banen. Fire silkemyke magiske berøringer senere ligger ballen klistret i det brasilianske nettet.

Se her da. Det er scoring! Vi har scoret i Marseille!

Tore André Flo setter inn 1–1-målet mot Brasil.  Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB scanpix

Det olme blikket

Vi har reist oss i ekstase på kommentatorplassene. I begeistringen feier jeg ned papirene til en meksikansk kommentator på plassen bak meg og får et olmt blikk i retur.

Det er bagatellenes bagatell. Det er håp igjen. Klokken er 22.37. Det er fortsatt syv minutter igjen av ordinær tid.

De første fem minuttene av dem går med til en gigantisk brasiliansk mulighet reddet av en modig Frode Grodås, flere frispark mot Jostein Flo og en klokke som tikker ubehagelig hurtig.

Klokken er 22.42. Erik «Myggen» Mykland har, av en eller annen grunn, trukket ut på siden, helt ute til venstre. Han mottar ballen av Øyvind Leonhardsen. Normalt dribler Myggen i sånne situasjoner. Det gjør han ikke nå. Han slår heller inn i feltet, der det befinner seg flere med rød drakt.

Dommeravgjørelsen

Er det straffespark? Det er det! Er det straffespark? Der er det! ER det straffespark? Det ER det!!

I de rundt to sekundene fra jeg ser med perfekt vinkel at Junior Baiano drar i trøyen til Tore André Flo, og til dommer Efandar Bahamast blåser for straffe, rekker jeg å tenke omtrent dette: Det er jo straffe, men det kommer aldri til å bli blåst. Ikke mot giganten Brasil. Ikke for lilleputten Norge. Ikke i en VM-kamp.

Her er beviset på at Junior Baiano holdt Tore André Flo i trøyen før straffesparket.  Foto: SVT/NTB scanpix

Men det blir blåst. Én mann vet nå nøyaktig hva han har å gjøre.

Kjetil Rekdal fortalte romkamerat Ole Gunnar Solskjær samme morgen at han så for seg å avgjøre kampen på straffe. Det er han som i løpet av sine 64 landskamper har scoret noen av målene som huskes best. Mot England på Wembley. Mot Mexico i VM i 1994.

Ordene i midtsirkelen

Nå kan han score målet som vil omskrive norsk idrettshistorie.

Står det virkelig så mye på spill? Forsvarer et straffespark disse store ordene?

Svaret på det ser vi trolig klarere i dag, nesten 20 år senere. Det eksisterer knapt en nordmann over en viss alder som ikke den dag i dag husker krystallklart hvor han var, hva han tenkte og hva han gjorde akkurat disse minuttene.

Kanskje er det kvelden som forente store deler av Norge på en måte som vi knapt har sett siden frigjøringen.

Alt dette er Rekdal selvsagt lykkelig uvitende om da han skritter opp tilløpet. Jeg får et slag i ryggen fra min meksikanske nabo bak meg. Vi har reist oss og sperrer utsikten.

Seks steg. Ett spark. Scoring! Rekdals skudd er så hardt og så velplassert at keeper Claudio Taffarel ikke rekker bort. Rekdal løper som en villmann med nesten alle lagkameratene rundt seg. Nesten alle.

Kjetil Rekdal har scoret på straffe.  Foto: Erik Johansen, NTB scanpix

Dan Eggen har tatt plass ved midtstreken. Han vet det ikke er over. Han får Brasils kaptein Dunga bort til seg.

– Det er for jævlig, sier den brasilianske mannen med piggsveisen.

Eggen forsøker å argumentere med at Brasil uansett er videre, men får et foraktfullt blikk i retur.

– Du forstår ikke mye, gjør du, er svaret fra legenden.

Drillo ertet Brasil

I ettertid er det mange som har forsøkt å nedskrive verdien av seieren med at kampen ikke betydde noe for Brasil. Den lille samtalen forteller det motsatte. Mye av grunnen var at Drillo hadde ertet på seg brasilianerne med å fortelle at de hadde vært enda bedre med hans filosofi. Kanskje nettopp derfor stilte de med nesten hele sitt stjernegalleri og med topp motivasjon.

Det kan fortsatt gå galt. Det som før virket som et ørlite øyeblikk igjen å spille fortoner seg nå som en uendelighet. Brasil får frispark. Roberto Carlos tar fart. Mannen som har scoret fra nesten midtbanen før skyter knallhardt, men keeper Grodås legger seg over ballen som om det er hans eget barn han beskytter.

Det vises tre minutter på tavlen som indikerer tilleggstid. 180 små sekunder å holde ut. På kommentatorplassene har vi for lenge siden gått fra å kommentere til å opptre som supportere. I ettertid har jeg møtt mange som nesten husker hver setning av det vi sa disse minuttene. Jeg husker dem bare delvis. Drillo på benken husker svært lite av tilleggstiden. Han er askegrå i ansiktet der han teller sekunder.

De norske spillerne ble hyllet etter kampen i Marseille.  Foto: Tor G. Stenersen

Den amerikanske fløyten

Så lyder tre støt i en amerikansk fløyte. Klokken er 22.48 denne kvelden som for alltid vil være risset inn i hukommelsen til alle som opplevde den. I Norge strømmer folk ut i gatene i momentan gledesrus. I Marseille faller vilt fremmede om halsen på hverandre. Selv er jeg euforisk utmattet. I taxien tilbake til hotellet senere på natten husker jeg diskusjonen handlet om at dette var starten på noe som kunne bli enda større. Det ble ikke sånn.

En ting var at vi tapte åttendedelsfinalen mot Italia noen dager senere. Det var til å leve med for norsk fotball. Det som ikke har vært like enkelt å leve med er at kvelden i Marseille virker uendelig fjern på så mange måter. Vi kom til sluttspill i EM to år senere. Det er så langt det siste. Hva gikk galt på veien?

Tiden etter bragden

Svaret på det er selvsagt ingen enkelt faktor. Jeg tror likevel noe av stikkordet handler om ydmykhet – eller mangelen på det.

Lag som opplever plutselig suksess etter tiår med ørkenvandring, kan glemme hva som ga dem suksessen. Det er ikke vanskelig å se i ettertid at mange i norsk fotball mente vi hadde fasiten, en slags oppskrift resten av verden helst burde komme til oss for å lære. Vi ble høye på oss selv, lave på læring.

Etter en stund med suksess ble det for ganske mange heller ikke nok å vinne. Vi skulle vinne med stil. Vi glemte oss selv et sted på veien mot å bli en slags kopi av andre.

Jeg tror vi har lært nå. Jeg tror norsk fotball har innsett at vi er avhengige av å hente kunnskaper fra andre, men aldri glemme å være oss selv.

Det vi uansett tar med oss er en kveld i Marseille der 90 minutter snudde Norge på hodet.

Hør podkasten og følg dramatikken fra pressetribunen i Marseille fra junikvelden i 1998: