«Jeg har aldri sett et norsk landslag forsvare seg så dårlig»

Blogg: Høgmo må velge forsvarsspillere som er best til å forsvare seg, mener Lars Tjærnås.

Her scorer Russland tre minutter ut i kampen.  Foto: Digitalsport

meninger

Per Mathias Høgmo er en lærd mann. Han kjenner Piagets læringsteori, om at læring er et byggverk avbyggeklosser du bygger etter hvert som du høster erfaring.

Aftenpostens fotballekspert Lars Tjærnås.  Foto: Ørn E Borgen

Nå har vi erfart, og dermed har vi lært, under Høgmos regime. Ikke minst har vi opplevd en bratt læringskurve siste uka, med kampene mot Frankrike og Russland.Enkelt oppsummert: Vi må justere deler av kursen på ferden videre.

Enkelt svar på hvorfor: Vi er for enkle å spille mot.

I fotball henger alt stort sett sammen med alt. Det vi gjør med ballen i laget påvirker det vi gjør uten, og omvendt.

Når vi velger å spille 4-4-2, med «innoverkanter», og backer som skal høyt i banen offensivt gir vi bort rom bredt i banen når vi mister ball. Gir vi bort rom bredt i banen tillater vi motstander å komme ofte til posisjoner der de kan legge innlegg. Når de legger mange innlegg mot oss må vi ha en bakre firer, og særlig midtstoppere som evner å forsvare seg godt i denne delen av spillet.

Har vi det? Svaret akkurat nå er dessverre N-E-I !

Jeg har aldri opplevd å se et norsk landslag forsvare seg tilnærmelsesvis så dårlig i denne delen av spillet som vårt eget de siste kampene.

Ikke tok vi ballen, som er viktigst. Ikke tok vi ut motstandere, som er prioritet nummer to. Og ikke dekket vi de rommene som er farlige for motstander å angripe. Det har vært stryk i karakterboka her. Rettere sagt, det bør ikke deles ut karakter på dette, rett og slett fordi vi ikke møtte opp. Derfor må vi starte med å ta ut kilden, altså innleggene. Konsekvensen av det er å dekke rom bredere i banen.

Jeg tror ikke vi greier det godt nok med fire midtbanespillere, og i hvert fall ikke med kanter som i nesten hvert angrep ender inne i banen.

Jeg tror ikke det var tilfeldig at dette bedret seg da Høgmo la om formasjon mot Russland siste delen. Nå så russerne riktig nok relativt mette ut , men det skal ikke ta fra oss følelsen av å plutselig skru igjen en kran som i drøyt halvannen kamp hadde gitt oss en jevn strøm av kaldt vann i nakken.

Læring nummer to handler om risiko i spillet. Det kan du ta på to måter, med og uten ball. Poenget er at hvis du gjør begge deler samtidig må du gjøre det på riktige steder av banen. Det er i nærheten av motstanders mål, ikke i nærheten av eget.

Skal du førstgjøre det i nærheten av eget mål bør du helst være Spania eller Brasil, der de som får ballen sørger for at den kommer dit den skal.

Hver gang.

Med all respekt: Vi er ikke der.Jeg har sans for mye av Høgmos tankegods. Jeg tror til og med på veldig mye av det også. Men så modige eller naive som vi har vært i flere av kampene kan vi rett og slett ikke være når Italia står på motsatt halvdel 9, september.

Det er å spørre pent om lov til å få problemer, og være garantert et positivt svar.

Så konkret : Når noen avbyggeklossene til Piaget er i ferd med å velte bør de stables på en litt annen måte. Mitt forslag er å spille 4-4-1-1 uten rene innoverkanter, i hvert fall på ene siden. På den måten forsvarer vi oss oftere med ni, ikke åtte spille bak ball. Det gir oss også bedre dekning i banens bredde , og bedre beskyttelse til backer.

Så handler resten om å velge riktige spillere. Der har jeg også et ønske. Velg spillere i bakre firer, også på backene, som er best til å forsvare seg. Det gjelder en mot en, det gjelder i posisjonsspillet, og det gjelder mest av alt til å forsvare seg på innlegg.

Da tror jeg nemlig vi blir bedre offensivt også. Fordi gode lag bygges bakfra. Og fordi alt henger sammen med alt i fotball.