«Er det ikke merkelig at det som var suksessfaktorene for norsk fotball gikk av moten?»

KOMMENTAR: Hvorfor gikk Drillo og Eggens fotball helt av moten? Det som skapte suksessen var ikke «fint» nok, skriver Kjetil Kroksæter.

I 2001 var både Nils Arne Eggen og Egil Drillo på høyden og mottok priser for sin innsats for norsk fotball. Siden har tankegodset bak suksessen deres gradvis forsvunnet fra norsk fotball.  Foto: Erlend Aas

meninger

Gullalderen på 90-tallet gjorde Norges landslag til et av verdens beste. Norge gikk til tre sluttspill og var rangert blant de ti beste i verden 29 ganger.

Omtrent samtidig vant Rosenborg 12 strake seriemesterskap og deltok i mesterligaen åtte ganger. Hvor ble det av arven etter dribleren Egil Drillo Olsen og klæmbacken Nils Arne Eggen? Han som reiser spørsmålet i bladet Fotballtreneren er ingen ringere enn Bjørn Hansen, assistent for begge de to trenerlegendene.

I samtiden ble de to vurdert å være svært så forskjellige, men Hansen ser flere likheter enn forskjeller. Begge hadde en kunnskaps- og erfaringsbasert bakgrunn, og begge var opptatt av å skape kultur for å vinne kamper. Begge sverget til soneforsvar, begge var som besatt av gjennombruddshissig fotball.

Bjørn Hansen peker også på at ingen av dem så noen som helst hensikt i overdreven ballbesittelse i midtbaneleddet. De så bare ulemper med den ballflyttingen som i dag har overtatt for gjennombruddshissigheten.

Drillo foretrakk noen ganger å spille over midtbanen, fordi han så balltap i midtbaneleddet som en stor risiko. Nils Arne Eggen ønsket å bruke mer tid med ballen i midtbaneleddet. Han ville holde ballen sentralt lengt mulig fordi ballfører da fikk større oversikt og flere valgmuligheter.

Adresseavisens kommentator Kjetil Kroksæter.  Foto: RUNE PETTER NESS

En klar forskjell mellom de to besto i at der Drillo ønsket å styre kampene gjennom godt forsvarsspill, ville Eggen gjøre det gjennom å angripe, eller «skape problemer for dem» som han gjerne avsluttet spillermøtene med.

Begge lyktes. Drillos var mesterlige til å utnytte brudd eller «break down» som han kalte det. Bjørn Hansen kan ikke huske et eneste tilfelle der motstanderne scoret når backrekka var i balanse i perioden 1994–98. Eggens RBK både scoret mest og slapp inn minst i Norge, og de skapte problemer for de fleste. Til og med mot Real Madrid, Borussia Dortmund, Bayern München og Inter.

Men det de to holdt på med gikk av moten. Det kom så mange fancy formasjon og den ballbesittende fotballen var i fremgang. Nye landslagstrener skulle utvikle stilen med moderne formasjoner. I dag er Ståle Solbakken den som best ivaretar arven etter Drillo, og det går jo helt strålende med København FC. De har overtatt som Nordens lag.

På Lerkendal fastslo noen «kloke» hoder at det Nils Arne holdt på med, var gått av moten. Kåre Ingebrigtsen beviste at så ikke var tilfelle. I mellomtiden hadde Ronny Deila i Strømsgodset og Dag Eilef Fagermo holdt Eggen-arven i hevd med gode resultater i Strømsgodset og Odd.

Ingebrigtsen startet forrykende i Rosenborg, men siden har det blitt mindre fres og fremdrift i forsøket på å tilpasse seg internasjonalt nivå. Han skal ha for motet, men spørsmålet er om også han beveger seg for langt vekk fra røttene i forsøket på å utvikle spillestilen.

Jeg har vondt for å se at noen av dem som har tuklet med arven etter Drillo og Eggen har lykkes. Solbakken holder steinhardt på basisen som er bunnsolid forsvarsspill, struktur i angrepsspillet, dødballer og overganger, akkurat som Drillo.

I Rosenborg har jeg en følelse av at man beveger seg bort fra røttene. Kåre Ingebrigtsen skal passe seg så han ikke flytter seg for langt fra grunnlaget for suksessen. Kantspillerne faller ikke tilbake og i perioder er det vanskelig å få øye på strukturen og gjennombruddshissigheten i angrepsspillet. Dermed halter det litt både offensivt og defensivt.

Kanskje Ingebrigtsen burde ta seg en prat med Bjørn Hansen?