Nå må du ta grep, Semb!

KOMMENTAR: Svaret på norsk fotballs elendighet er innlysende: Vi trenger bedre trenere nedover i årklassene.

KRITISK: Adresseavisens sportskommentator Kjetil Kroksæter (til høyre) lurer på hvordan toppfotballsjef Nils Johan Semb og landslagstrener Lars Lagerbäck skal føre Norge ut av det sportslige uføret.  Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

fotball

Men NFF og toppfotballsjef Nils Johan Semb finner vel andre løsninger. Han har ledet Norge 50 plasser nedover på rankingen.

Norsk fotballs higen etter å spille mer ballbesittende er avkledd som mislykket jåleri. Lars Lagerbäck fikk kjenne på konsekvensene av drømmen om å spille som Barcelona. Han vil gjerne spille en mer gjennombruddshissig fotball, men bør innse at Norge ikke har spillertypene til det.

Den pinlige norske forestillingen i Stuttgart bør mane til ettertanke. Nå må vi kanskje innse hvor langt bak våre nordiske naboer vi ligger i spillerutvikling. Tro ikke at det er tilfeldig at Sverige, Danmark og Island rykker langt fra oss.

Mens de tre nasjonene har vært tro mot sine grunnfilosofier, har norsk fotball beveget seg bort fra vår suksessformel. Fokuset på ballbesittelse har gjort at vi sitter med en overvekt av ballflinke midtbanespillere, men mangler midtstoppere og spisser, ja andre roller også, med den råskapen som preget norsk fotball tidligere.

I en lang periode har det pågått en kampanje for å sverte Egil «Drillo» Olsen og det han sto for, ikke minst i media. Med den misforståtte drømmen om å spille mer ballbesittende – eller «fin» fotball – har alle de grunnleggende norske verdiene gått tapt.

Vi bør en gang for alle innse at vi ikke kan spille som Barcelona, og vi gjør klokt i å innse at vi ikke lenger kan spille som Norge heller. På grunn av et naivt fokus, har vi ikke lenger det fysiske fortinnet, vi har ikke spillere som takler eller setter seg i respekt i duellene. Mot Tyskland så vi en trøstesløs mangel på oppofrelse og løpskraft.

Norsk fotball har hatt alt fokus på de 90 sekundene hver spiller har ballen og glemt at det også handler om bevegelser uten ball, om struktur, organisering og mye annet som utgjør helheten. Det hadde ikke vært noe å si på om Tyskland hadde vunnet tosifret mot Norge. En av de tydelige forskjellene er at tyskerne skyter pasninger mens nordmennene triller dem.

TUNGT: Rune Almenning Jarstein i Norges mål må se 5–0 gå inn bak seg i Stuttgart mandag kveld.  Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT / BILDBYR ÅN NORWAY

Og for å dra elendighetsbeskrivelsen litt lenger. Landslagssjef Lars Lagerbäck mangler ledertyper og laget hans viste seg ute av stand til å organisere seg bort fra et stortap. Vi har rett og slett sluttet å utvikle karakterspillere.

Det er lenge siden Åge Hareide som trener i Helsingborg rapporterte hjem at svenskene er mer dedikerte. De vil mer. Akkurat som islendingene.

Vi har det kanskje litt for godt i dette landet og er nødt til å sette vår lit til en bortskjemt dessertgenerasjon. Island hadde sin finanskrise som tvang hele nasjonen til å brette opp ermene og lærte dem verdien av hardt arbeid. Kanskje er det årsaken til at de har et sultent landslag mens vi har et som virker stappmett.

Egil Olsen hadde en godt timet kronikk i VG for fem dager siden. Skjønte han hva som var i vente? Der beskriver han en utvikling i den internasjonale fotballen som beveger seg vekk fra ballbesittelse. Selv Barcelona er ikke like ekstremt possession-orientert som de var, påpeker Drillo og skriver dette:

«I Norge er frykten for å miste ballen blitt så stor at det går ut over effektiviteten. Ofte ser jeg ballførere med stort rom orienterer seg hjemover i stedet for fremover, jeg ser eksempler på at vending av spillet skaper 1:1-situasjon uten sikring, men i stedet for å utnytte dette kommer en ny støttepasning og ny vending av spillet, jeg ser eksempler på lag som etter mange pasninger på egen halvdel, ender opp med en ballfører i tidsnød som velger å slå langt, ikke som en konstruktiv langpasning, men som en nødløsning.»

Dette er verken effektivt eller underholdende. Drillo fortsetter med å stille ubehagelige spørsmål som dette:

«Hvordan skal vi utvikle kreative spillere, når det viktigste er å ikke miste ballen, hvorfor skal spillere ta helhjertede løp inn i bakrom når ballen likevel ikke slås dit.»

Jeg håper inderlig noen føler seg truffet, og jeg undres hva Drillos venn og følgesvenn i tykt og tynt, Nils Johan Semb, svarer til slike spørsmål. Det er han som får ekstremt godt betalt for å lede norsk fotball mot bedre tider.

Vi bør snart innse at våre barn trenger bedre trenere, og hvem kan bidra best til det om ikke fotballforbundet med sin milliardomsetning. Men det ender vel med at de bruker pengene på prosjekter og komitéer denne gangen også.