Hvorfor bryr ingen seg om TIL og Glimt?

KOMMENTAR: TIL holder på å rykke ned igjen – uten noen nevneverdig krisemaksimering. I Bodø er Glimt i gullkampen – foran halvtomme tribuner.

  Foto: Klaudius

fotball

På hver sin måte har fotballhøsten hos de to nordnorske fotballgigantene blitt dramatisk. For TILs del handler det på ny om å unngå 1.-divisjonsspøkelset, og mulige kamper mot storheter som Stjørdals/Blink, Kvik Halden, Åsane og Grorud.

Tabellen er ikke lystig lesning med fem kamper igjen. Etter å ha tapt for Viking i Stavanger skiller bare to poeng ned til Mjøndalen på sisteplass. Mellom disse to lagene ligger Sarpsborg 08, Ranheim og Strømsgodset. Ingen rakettforsker skal til for å skjønne at her kan TIL åpenbart rykke ned.

Likevel er det tilsynelatende ingen panikk i Tromsø Idrettslag. Alle forstår alvoret, men ingen virker til å krisemaksimere noe særlig.

Heller ikke utenfor klubben er det noe særlig nedrykksfrykt. I stedet er mitt inntrykk at folk, de aller fleste, trekker på skuldrene. Noen trofaste følgere er selvsagt unntaket, men få løper ned dørene på Alfheim og krever trenerskifte. Noe som ville vært tilfelle hvis dette hadde skjedd under klubbens siste sportslige storhetstid for snart 10 år siden.

Hvordan har vi havnet her?

Sportsredaktør i iTromsø, Rune Robertsen  Foto: iTromsø

Ett eller to år med nedrykksstrid kan engasjere hvem som helst. Men når det skjer for femte gang på sju år, blir folk lei og likegyldig. 2019 går i fotsporene til 2013, 2015, 2016 og 2017 da «Gutan» også var i samme situasjon.

Som kjent gikk det galt i 2013, men alle de nevnte årene etter har TIL berget plassen helt på tampen. Det gir nok også en falsk trygghet om at «alt kommer til å ordne seg til slutt», som en kollega av meg sa nylig.

Så mange år med en høst i sumpa skaper en aksept for en middelmådig kultur. Med jevne mellomrom har vi sett ledere i TIL som har forsøkt å skape forhåpninger om noe mer, gjennom å kaste blår i øynene på supporterne. Uttalelser om alt fra topp åtte i Eliteserien, medaljer og sågar Champions League-gruppespill er blitt lansert som fremtidige mål. Simo Valakaris europacupdrømmer blir mer stadig mer vanskelig å ta på alvor.

Både direktører og trenere som har stått bak disse visjonene har kommet og gått på Alfheim. Noen har sluttet av egen fri vilje. Andre har fått sparken før de rakk å snu en dårlig trend.

Noen kvelder spiller TIL helt fantastisk under den nåværende treneren, og døyver tanken om et nedrykk. Men i likhet med en lokalbedøvelse som forsvinner, gir de tallrike tapene en ganske umiddelbar og smertefull påminnelse om hvor dårlig det egentlig står til.

TIL har drøssevis av unnskyldninger å slå i bordet med hvis de blir spurt om hvorfor det nok en sesong er blitt nedrykksstrid. Skader, feilkjøp og dårlig økonomi er alle faktorer som har vært med på å ødelegge nok et år.

Konsekvensen av mange dårlige opplevelser er at tilskuertallet går nedover på Alfheim. Etter å ha klart å snudd trenden fra 2017 til 2018 viser 2019 at snittet bare er 3.215 solgte billetter, det nest dårligste snittet i klubbens elitehistorie. Et klart svar på at TIL lenger ikke er så attraktivt som en gang i tiden da de trakk nesten det dobbelte. Kanskje både klubben og byen må oppleve et nytt nedrykk for å innse at eliteseriestatus ikke er noe man kan ta for gitt.

50 mil sørover er Bodø/Glimt i andre enden av skalaen. En fantastisk sterk sesong har gjort at TILs erkerival er helt i toppen, noe som bare gjør TILs situasjon ytterligere begredelig og skamfull. Nå vinner neppe dette Glimt-laget gull. Uansett taler det meste for at laget ender på medaljeplass. En imponerende bragd, selv sett med Tromsø-øyne.

Likevel er det lett å få luftslott-følelsen av dette Glimt-prosjektet. Ikke bare selges de beste spillerne. Også publikum uteblir. I en sesong der laget har krysset av på nesten alle sentrale kriterier som kan stilles til et suksessfullt nordnorsk lag er det lettere sjokkerende å se støtten laget har fått fra egen by, eller snarere mangelen på sådan. Glimt har gode lokale spillere, ispedd noen spennende importspillere. Laget scorer drøssevis med mål med en godt gjenkjennbar og attraktiv spillestil.

Likevel møtte bare 2.782 personer opp mandag kveld på Aspmyra da Mjøndalen kom på besøk. Jeg var selv i Bodø da TIL ble slått 4–0 for noen uker siden foran 4.200 mennesker. Et åpenbart engangstilfelle da snittet så langt i sesongen bare er på 3.740.

At folk i Bodø bryr seg om Glimt en gang i året – tilfeldigvis når TIL er på besøk – sier alt om interessen. For når ikke engang gullkamp engasjerer bodøværingene, hva skal da til?

Nordnorsk eliteseriefotball har stolte tradisjoner både i Tromsø og Bodø. Begge er en viktig del av byenes, og landsdelens identitet. Tegnene til at stadig færre engasjerer seg rundt klubbene, er dessverre synlige.

Noe kan sikkert skyldes klubbene selv. De har gjort en for dårlig jobb med å selge produktet sitt. At norsk fotball ikke lenger har den samme statusen som før, i konkurranse med Premier League, Netflix og HBO, er også sterkt delaktig.

I dag kan man lese av alt, og lesertall forteller at godt TIL-stoff blir lest av svært mange. Det viser ikke minst den voldsomme aktiviteten i sosiale medier før, under og etter kamp. Dette engasjementet skal enhver klubb og idrettsforening prise seg lykkelige over at er der, selv om det kan gå en kule eller to varmt i kampens hete. Men veien fra kommentarfeltene til stolene på Alfheim virker stadig lengre for mange.

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her.

fotball