GIBOSTAD: Jeg ankommer Gibostad asylmottakk for enslige mindreårige klokken ti onsdag morgen. Jeg trasker opp bakken og hører joggeskoene klaske mot vannet som sildrer nedover sammen med grus og slaps.
«Søren, jeg har ikke med meg ekstra sokker», tenker jeg idet føttene blir våte. I min lille ryggsekk har jeg nemlig nesten ingenting – for hva har man med seg på asylmottak? Foruten kamerautstyr tenkte jeg å stille med like lite som de som ellers kommer hit. De har reist langt og har som regel nesten ingenting.
Se dokumentar: Et rom, ei seng og en startpakke
Jeg har ikke rukket å tenke så mye over hva jeg går til, men skammer meg plutselig over å kjenne at jeg faktisk er litt smånervøs. Er jeg virkelig så forutinntatt? Ligger det fordommer og lurer i bakhodet? Jeg liker å tro at jeg til hverdags er svært opptatt av likhet og menneskeverd, men midt i bakken innser jeg altså at jeg, som så mange andre, kanskje har et forutinntatt bilde av asylsøkere som «de andre».
Se oppsummeringa av døgnet her
En ukjent gruppe som jeg altså i liten grad har forholdt meg til, foruten som debattema og problemorienterte avisoverskrifter. Det kan jeg ikke leve med, så det var altså på høy tid at jeg tok meg en tur hit og får avlivet noen indre troll, tenker jeg.
Kl. 10:00: Innsjekking
Inne på bygget er det nokså tomt, og jeg lurer på om ikke det burde være noen slags velkomstkomité? Sett at jeg ikke kom i min egen bil fra kontoret på Finnsnes, men hadde reist fra Eritrea og aldri hadde vært i Norge før?, rakk jeg så vidt å undres før det kom en smilende ung dame imot meg:
– Hei! Jeg heter Silje, hyggelig å treffe deg. Så du er altså vår nye beboer. Er du sulten?
Slik er det nemlig her, forteller Silje. Det første som skjer når noen ankommer, er at de skal få mat.
– De som kommer hit har startet tidlig og reist langt, så de er ofte veldig sultne, forteller hun.
Jeg vises inn på kontoret hvor mottaksleder Heidi Hilmarsdottir Hansen sitter. Hun smiler minst like bredt som Silje, ønsker meg velkommen og gir meg en IKEA-boks med personlig kjøkkenutstyr.
– Her har du det du trenger for å lage deg mat, og her har du nøkkelen din. Kom, så skal jeg vise deg rommet ditt.
Vi går gjennom ganger og opp en trapp til rom 204. Heidi prater litt om rutinene for nyankomne, mens jeg kikker rundt meg på vegger som flasser, nedrivne speiler og tepper med hull.
– Dette er et flott mottak med ganske høy standard i forhold til mange andre, sier hun, mens jeg tenker at jeg i grunnen er enig med min kollega som sa at stedet er godt egnet til å spille inn skrekkfilm.
Inne på rommet får jeg utlevert sengetøy, håndklær og to doruller.
– Vi har konkurranse om å holde rommet finest, så du være veldig nøye, sier Heidi spøkefullt mens jeg rer opp etter beste evne.
Kl. 11:15: Velkomstmat
Nede på oppholdsrommet står en tallerken med tre brødskiver, én skive servelat, tre skiver salami, litt agurk, tomat, paprika, én kopp te og en oppskjært appelsin – alt pent dandert på et fat.
– Er det noe mer du ønsker? Eller drikker du heller kaffe kanskje?, spør informasjonsmedarbeider Linda Juanette Lande, som har disket opp maten. Før jeg rekker å svare enser hun at jeg nok sverger til kaffe, iler ut og kommer tilbake med en kopp sort gull. «For en service», tenker jeg.
Jeg blir sittende en stund alene – slik pleier de visst å gjøre det. «De som kommer har mye å fordøye og vil helst hvile og tenke», har Heidi fortalt.
Selv har jeg altså fått en svært god velkomst – de ansatte er imøtekommende og blide. Men jeg snakker deres språk, vet at jeg er trygg, jeg kom rett fra kontoret og skal hjem i min egen seng i morgen. Hvordan er det for dem som kommer hit etter å ha flyktet fra utrygghet, med stygge opplevelser i bagasjen, ikke snakker språket og ikke vet om de får være her i morgen? Et hyggelig personell, en seng og et godt måltid smaker godt – men hjelper det i deres situasjon? Jeg blir sittende å fundere: hvem er de menneskene som kommer hit, hvilke historier har de, og hva tenker de om fremtiden?
Kl. 12:00: Infomøte
Etter en stund kommer koselige Silje og slår av en prat.
– Beboerne er på skolen, det er derfor det er så stille her, forklarer hun. Hun er full av energi og strålende blid, akkurat som de andre som jobber her. Det må være ett eller annet som gjør disse menneskene så glade, tenker jeg.
Linda kommer plutselig og henter meg:
– Nå skal du få all informasjon du trenger for å klare deg selv mens du er her på mottaket, sier Linda, og bruker omlag én time på å sette meg inn i rutiner, husregler, saksgangen på «min asylsøknad» og mer.
– Vi har fått beskjed om at du skal få begynne på skolen allerede på mandag. Det kan ta flere måneder, kanskje ett år før søknaden din er ferdig behandlet, sier hun.
Alle blir veldig glade når de får høre at de skal gå på skole, men noen blir skikkelig nedfor når de skjønner hvor lenge de skal bli på mottaket, forteller hun.
– Det ser jeg veldig tydelig. Noen slokner helt. De hadde nok sett for seg «det gode liv» her i Norge. At de skulle forsørge, ikke bli forsørget. Men de er veldig takknemlige for tak over hodet og at de får gå på skole, sier Linda.
Hun spør om jeg har kontakt med familien min. Jeg forestiller meg et øyeblikk at jeg skulle svare nei på det spørsmålet, og det røsker fra et sted helt nede i magen.
– Mange her har ikke kontakt med familien, har kanskje ikke hatt det siden de forlot hjemlandet sitt. Mange vet ikke engang om de er i live, sier hun.
Noen har flyktet fra krigssituasjoner og mistet familiemedlemmer. Men de fleste som kommer hit er ikke engang intervjuet av UDI, sier Linda, og fortsetter:
– Og hvor mye forteller de oss? De regnes som menn der de kommer fra, og da kan de ikke sitte her og bæse til meg.
Linda kikker ettertenksomt ut av vinduet, og sier at én ting har alle felles:
– De savner familiene sine veldig. Særlig mamma. Det synes jeg er verst.
Noen ganger klarer ikke Linda å gjennomføre velkomstsamtalen uten å dele den opp over flere dager. Hun får høre historier om tortur, sult, overgrep «og alt mulig».
– Hadde familiene visst hva barna går igjennom på reisen hit, så hadde de aldri sendt dem, sier hun.
Kl. 13:00: Visning og kake
Jeg får med meg en rød bok fra Røde Kors med påskriften «min bok», og blir vist rundt i hele bygget. Vaskerom, kjøkken, dusj, aktivitetsrom, og vi møter på Mama Dulsi – selve institusjonsmammaen.
Se oppsummeringa av døgnet her
– Vil du ha kake? Her går ingenting til spille, sier hun og gir meg et stykke nydelig kake som ikke likner noe jeg har smakt før. Pære? Ris? Jeg vet ikke, men jeg vurderer ett øyeblikk å trygle om oppskriften, idet de første beboerne braser inn hovedinngangen. Nå begynner det, forstår jeg fort.
Kl. 14:00: Det første møte
Oppholdrommet blir forvandlet til et sirkus. Energifulle unggutter fyller rommet, og Linda introduserer meg som deres nye beboer. De kaster seg over meg.
– Hei! Hva heter du? Hvordan går det? Jeg har det bra. Veldig bra. Ååh, kamera! Ta bilde av meg!, hoies det fra den ene etter den andre.
Jeg får håndhilst på et titalls stykker, før noen av dem allerede har vært på rommene sine og hentet risboller jeg må smake på.
– Vær så god! Vil du ha? Liker du?
Risbollene smaker kjempegodt, selv om jeg allerede har spist både velkomsmat og kake.
Plutselig begynner Mamma Dulsi å dra guttene og meg med opp i annen etasje – vi skal på kunstrommet.
– Se, dette har de laget, sier hun og viser frem kunstverk av alt fra flasker til kaffefiltere.
– Her går ingenting til spille, gjentar hun, og jeg skjønner at hun virkelig mente alvor. Alt er laget av gjenbruksting, forklarer hun. Guttene viser stolt frem oppriktig imponerende håndverk, og den eneste jenta viser sjenert frem et vakkert maleri. Plutselig sitter vi der rundt bordet og maler på flasker og kaffefiltere sammen. Jeg vet ikke helt hva vi lager, men jeg legger merke til gløden i øynene på hver eneste av kunstnerne.
Kl. 15:00: Ski og kalasjnikov
De fleste jeg møter er fra Afghanistan, noen er fra Eritrea, og har vært her mellom seks og 12 måneder. Mange snakker overraskende godt norsk, andre snakker lite, men nesten alle er like ivrige på å bli kjent og vise meg rommene sine. Rommene er dekorert med alt fra Ronaldo-plakater til håndlagede, fargesprakende origamifigurer. Det er to interesser som går igjen: fotball og mat.
– Jeg liker Real Madrid, og han liker Barcelona, sier en av de unge guttene og utløser et høylytt ordskifte.
Like etter forteller den samme gutten meg at han kan gå på ski, og drar meg mot rommet sitt.
– Jeg har gått ti kilometer! Jeg fikk medalje! Jeg vise deg, kom, sier han.
Inne på rommet har han satt opp noen planter, det lukter krydder, det står noen brukte kjeler i en hylle, og på veggen henger Ronaldo. På senga nærmest hopper han med tre medaljer rundt halsen.
– Jeg har fått én medalje for ski, og to for snømann. Se, denne er av gull, sier han, og understreker at han vant.
Denne unge gutten viser seg fort å være en av de mest energiske, la oss kalle ham Fotballgutten. Han spiller fotball hele tiden, og vil bli som Martin Ødegaard.
Imens lusker en annen seg litt mer beskjedent inn på meg og viser et bilde av det norske flagget.
– Jeg har laget norsk flagg med ris, sier han, og viser meg deretter et nærmest endeløst antall bilder av måltider og fester.
– Har du laget dette?, spør jeg, nærmest vantro.
– Ja, alt sammen, sier han.
Han viser meg også rommet sitt, som han selv har dekorert med papirkunst. og forteller med et stort smil han at han har fått oppholdstillatelse og blitt tildelt kommune.
– Jeg skal flytte til Tromsø. Jeg drømmer om å starte restaurant der, sier han.
Vi blir sittende på sengen hans, for han sover heller på madrass på gulvet. Jeg spør hvorfor han flyktet til Norge.
– Jeg husker ikke så mye. De slo meg i hodet med kalasjnikov, og etterpå har jeg hatt problemer med hodet. Kjenn her, sier han, og legger hånden min på skallen sin.
Jeg kjenner et dypt søkk inn i hodet, og det går kaldt gjennom hele kroppen min. Skallen er rett og slett slått inn.
– Det var Taliban, sier den unge mannen, som akkurat har fylt 18 år.
Kl. 16:00: På butikken
Jeg blir introdusert for min særkontakt Yonas Haili, som selv har vært asylsøker, men har fått oppholdstillatelse og bor i Norge på syvende året. Vi blir enige om at jeg trenger ingredienser til å lage meg middag, så vi drar på Joker. Jeg handler noe enkelt, og Yonas foreslår at vi setter oss litt i kaféen.
– Jeg mistet begge foreldrene mine da jeg var syv år. Så flyttet begge søstrene mine til Iran, og jeg ble alene igjen i Afghanistan, forteller han.
Han forsøkte å flykte til Iran ved hjelp av menneskesmuglere tre ganger, men ble sendt hjem igjen.
– Jeg spurte meg selv, er dette noe liv? Hvor lenge skal jeg holde på sånn, sier han.
Han bestemte seg for å flykte til Europa, som så mange andre han kjente.
– Jeg forsøkte mange ganger å komme meg til Italia. Jeg gravde meg hull i avispallene bakpå lastebiler og gjemte meg inni dem. En av de jeg reiste med døde. En gang gjemte jeg meg i 36 timer under førerhuset på en trailer på vei til Italia. Det var dritkaldt, forteller han.
Fra Italia til Oslo tok han buss og tog, og gjemte seg når politiet dukket opp. Seks måneder tok det før han klarte reisen. Her fikk han avslag på sin asylsøknad to ganger.
Yosef har brannsår i ansiktet, men jeg lar være å spørre om det.
– Jeg kunne ha løyet og brukt brannsåret som «bevis» for å få opphold. Men jeg liker ikke å lyve, sier han.
Han er «skuffet over systemet» i Norge, men veldig glad i nordmenn.
– Jeg trives veldig godt. Jeg drømmer om å få jobbe og slappe av. Og kanskje ha familie en dag, for det er litt kjedelig å bare være alene hele tiden, sier han.
Jeg drikker opp kaffen min, og jeg blir stille i bilen på vei tilbake til mottaket.
Kl. 17:00: Mat og fri lek
Tilbake på kjøkkenet er det flere gutter i sving med brødbaking. Jeg er litt overrasket over femtenåringene, som gladelig gir bort et helt brød eller flere.
– Det er afghansk oppskrift som jeg har lært hjemme, sier en av gutta.
Jeg smaker, og som brødentusiast bøyer jeg meg i støvet. Disse gutta kan det.
Flere gutter kommer til, og det blir kokt, stekt og bakt på alle kanter. Jeg lager litt kyllingsalat og lar dem smake, de kommer med frukt og plutselig har vi et aldri så lite herremåltid sammen. Vi snakker om fotball, mat og amerikanske skuespillere. Jeg storkoser meg.
Etter vår lille fest skal det spilles biljard og bordtennis. Jeg er elendig i begge deler, så etter hvert blir jeg sittende å snakke med en stille 17-åring fra Nigeria som bare snakker engelsk.
– Jeg flyktet via Italia på en båt som var som en luftballong. Det tok to måneder, forteller han.
I hjemlandet ble 17-åringen forfulgt og mishandlet. Jeg får se rommet hans, hvor han har et maleri av Jesus og en bønnekrans stående ved sengen. Han har ingen kontakt med familien, og sier han aldri kommer til å se dem igjen.
– Hvis jeg drar hjem, blir jeg henrettet, sier han.
Kl. 20:00: Gym
Vi spiller volleyball. Disse gutta har konkurranseinstinkt, og kan fort bli litt hardføre – men alt i beste mening. Det går en finger under kampen (ikke min, vel og merke), men
gutta har lagånd, og behandler hverandre med respekt.
– You pass, I shoot!, sier en av gutta som ikke er så stødig i norsk, og vi bytter plass.
Dette er jo akkurat som å spille med gjengen på sommerferie på sørlandet.
Kl. 21:30: Kjøkkenvask
Som på leirskole rulleres det her på huslige oppgaver, og i dag er jeg satt opp på kjøkkenvask. Jeg blir med kveldsvakta inn på vaskerommet og får utdelt en bøtte, klut, mopp, to forskjellige vaskemidler og gummihansker. Idet jeg følger kveldsvakta opp på kjøkkenet, begynner flere av de unge guttene å flokke seg rundt meg.
– Skal du også vaske? Neheei, du skal ikke vaske... Hvorfor det?, spør de. De har fortsatt vanskelig for å forstå at jeg skal regnes som en av dem dette døgnet.
På kjøkkenet er det blitt ganske grisete siden sist jeg var der, men heldigvis møter jeg en kamerat som allerede er igang.
– Jeg har vasket her, sier han og peker på rene kjøkkenbenker.
– Jeg kan ta gulvet, sier jeg, og han hjelper meg å feie opp løkrester og annet søl mens vi får stadig mer publikum.
Etter tjue minutters godt samarbeid går vi sammen ned igjen med bøttene våre.
– Det var ikke bra nok. Dere må gjøre det på nytt, sier Yonas, som har vært oppe og sjekket.
Sekunder senere røpes han av smilet han ikke klarer å holde igjen, og vi ler høyt.
Kl. 23:00: Leggetid
Vi sitter og prater foran TV-en nede i oppholdsrommet. Det krangles om hvem som er best i norsk, og de lurer på om ikke jeg kan komme hver dag.
– Vi har ingen norske venner. Jeg vil bli kjempeflink i norsk, jeg liker veldig mye. Du kan lære meg, sier den energiske fotballgutten.
– I morgen må vi sparke fotball, snakke norsk, ta bilder og masse masse mer!, fortsetter han, og jeg klarer ikke å få meg til å si nei. Jeg har jo for søren meg så lyst.
Gutta nekter å tro at jeg faktisk skal sove over, helt til de blir med opp og ser at jeg har en seng.
– Du må få sjokolade! Ditt rom er renest, sier en av dem som braser inn i rommet mitt og kikker på det lille jeg har der.
Vi ler, helt til kveldsvakta må bruke streng stemme for å få gjengen til å gå på sine egne rom.
Jeg får min første stund alene siden i morges, og jeg blir sittende helt stille foran min røde bok på rommet.
Jeg tar meg en brødskive, og prøver samtidig å fordøye alt annet. Jeg har ikke hatt tid til å føle, men nå sitter jeg med en klump om brystet. Jeg begynner å ane hvor sterke disse møtene har vært. Etter en så hyggelig dag, sitter jeg paradoksalt nok og føler meg veldig trist. Eller hva er denne følelsen?
Det er noe vondt med det å se hvor livsglade disse menneskene er, når jeg nå har fått deres fortellinger om overgrep, vold, forfølgelse – og samtidig vet at de risikerer å bli sendt rett tilbake.
Kanskje enda mer er det en slags dårlig samvittighet – en skam over at jeg har det så bra, samtidig som jeg bare lar dette skje.
Her på mottaket blir jeg så til de grader imøtekommet og verdsatt. Det er sabla hyggelig, men på et vis også vemmelig. Hva sier det om dem og deres historie når det å få besøk av meg – en vilt fremmed – betyr så mye? Og hva har jeg gjort for å fortjene min posisjon i den sammenhengen? Ingenting. Rollene kunne så inderlig vel ha vært motsatt.
Det er ett eller annet så fundamentalt galt med denne situasjonen at det røsker i hjerterota. Disse menneskene som jeg hittil har kjent som «asylsøkere» eller «flyktninger», er egentlig vinnere. De har klart å snu ubegripelig elendighet til hverdagsglede og nestekjærlighet. Det er mer enn hva de fleste av oss klarer.
Kl. 01:00: Sjokolade
Jeg går for å pusse tennene, men møter en av de mer stille guttene i gangen.
– Beklager hvis jeg vekket deg, sier han, og går tilbake på rommet sitt med en skuff han forsøker å montere på skrivepulten. På veggene henger avisutklipp og et norsk flagg.
– Hvorfor sover du ikke?
– Jeg sover aldri før tre eller fire. Hvis jeg legger meg nå, jeg tenker bare mama, baba, sier 15-åringen og ler litt av seg selv.
Han har ikke snakket med familien sin siden han dro fra Eritrea for seks måneder siden. Det kan han ikke. Han kommer heller aldri til å dra tilbake. Han savner dem veldig, sier han.
– Jeg liker Norge veldig. Her alle like.
Han snakker om at han ikke liker skillet mellom kristne og muslimer.
– Jeg tror vi alle er mennesker, og til slutt vi skal alle dø uansett, sier han, og legger til:
– Jeg er veldig ren gutt i hjertet. Jeg liker ikke folk som er svarte i hjertet.
Fotballgutten kommer bortover gangen med en sjokolade i henda, og jeg sier at han kan vel ikke spise godteri nå.
– Hvorfor ikke? Jeg spiser bare sjokolade. Jeg kan ikke steke kjøtt, ris eller noenting. Hver dag jeg dra til Finnsnes og kjøpe sjokolade. Norsk sjokolade best, sier han.
Jeg ler, og vi sier god natt.
Kl. 07:00: Vekking
Det banker på døra, og noen roper «frokost! Stå opp, du skal på skolen!». Jeg sovnet sent igår, og sliter med å gni søvnen ut av øynene. Jeg går på badet og vasker meg, og i gangen jaller det av arabisk musikk fra flere åpne dører. Noen synger også med.
Nede i oppholdsrommet står en tralle med spartansk frokost: kneippbrød, syltetøy, nugatti og smør. Her er det self serve, og gutta kommer litt fra og til. De er betydelig mindre snakkesalig enn i går.
– God morgen. Går det bra?, spør flere av dem lavmælt.
Jeg tar min kjele, kopp og pulverkaffe, tilbereder min livsviktige dose, og drikker den mens jeg forsøker å slå av en prat. Gutta gleder seg til å gå på skolen, men stort mer får jeg ikke ut av dem.
Kl. 08:25: Avskjed
Jeg slenger på meg jakken, og vi trasker ned den våte bakken til busstoppet.
– Skal du også på skolen? Hvorfor ikke? Skal vi spille fotball etterpå?, og liknende spørsmål er det som går igjen frem til bussen kommer.
Jeg forklarer mismodig at jeg ikke skal være der lenger.
– Men kanskje jeg kan komme tilbake, hvis jeg får lov av dere?, sier jeg, minst femti prosent alvorlig.
– Ja, hvor ofte? Skal du komme hver dag?, sier de mens vi tar hverandre i henda og sier hadet.
Jeg klemmer så mange av dem som jeg rekker idet de går på bussen. Kanskje synes jeg det er mer trist å si hadet enn de gjør, men det får bare være – jeg vil gi dem en skikkelig klem. Jeg liker disse gutta, og jeg er glad for det de har gitt meg den korte tiden jeg har vært her.
Jeg vet det er utrolig klisjé å si, men på ett skarve døgn har jeg blitt glad i dem.
Kl. 08:40: Utsjekking
Jeg pakker esken min med kjele, panne, tallerken, kopp og bestikk, og tar av sengetøyet mens tankene går.
Jeg må stoppe med det jeg holder på med idet jeg blir overmannet av følelser.
Etter hvert som inntrykkene synker inn og jeg forsøker å oppsummere for meg selv, kommer plutselig tårene. Jeg blir litt overrasket, men klarer ikke stoppe.
Kontrasten mellom disse møtene med unge, talentfulle, fine mennesker, og det jeg vet om deres bakgrunn med misbruk, vold og krig blir for stor. Det å vite hvor mye tungt de har i bagasjen, at de endelig har kommet til Norge hvor de stortrives, og kanskje skal sendes hjem igjen. Å se gleden de har av å gjøre ting som mange av oss helst vil slippe, som å gå på skole og jobbe – fordi alternativet for dem er så uendelig mye verre.
Å kjenne at jeg er en av de som i grunnen ikke har forholdt meg til det faktum at mennesker som meg og deg daglig sendes hjem til henrettelse og krig fordi systemet vårt sier at «vi har ikke plass til deg.» Alt dette gjør at jeg plutselig ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg der inne, mellom lakener og kjøkkenutstyr.
En stund senere tar jeg min IKEA-boks, låser døren etter meg og går ned til Heidis kontor.
– Tusen takk. Dere er noen helter, sier jeg, og leverer boksen og nøkkelen. Jeg gir også henne en klem.
Kl. 11:00: Tilbake til verden
Jeg setter meg i bilen, vrir om nøkkelen og må skru radioen helt av idet jeg kjører hjemover. En strofe dukker opp i hodet, jeg tror det er Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»
Jeg tror ikke folk flest i Norge driter i dette – jeg har større tro på oss enn som så. Men jeg tror mange, som jeg, ikke forholder seg til det – fordi vi ikke vet. «Asylsøkerne» blir som gruppe ofte behandlet som en debatt og et samfunnsproblem. Et av mange, verken mer eller mindre.
Se dokumentar: Et rom, ei seng og en startpakke
Om jeg kan håpe å utrette noe som helst med denne reportasjen, må det derfor være at flere enn meg ser forbi politikken og systemet, og blir klar over menneskene. For det er umulig å ikke bry seg, nå som jeg og du vet bedre.