SJØVEGAN: Tirsdag ettermiddag ønsker de å samle flest mulig til en marsj med blomster og fakler som starter ved Sjøvegan videregående skole og ender på Lundbrygga. Der vil de holde en minnestund. Markeringen er også for vise sin motstand mot metodene som IS benytter, som drap og halshugging.
– Helt umenneskelig
Miljøarbeider i Salangen kommune, Siem Habte som selv kom som ung flyktning fra Eritrea for omkring 15 år siden hjelper ungdommene.
– Ja, men de tok selv initiativet, men jeg prøver å hjelpe dem slik at arrangementet blir større og kjent. Vi ønsker at flest mulig på Sjøvegan deltar, sier han.
Million Tekleab (18) forteller om forferdelige forhold for flyktningene som kommer til Libya. Han har selv tatt samme fluktrute gjennom Sahara, men det har bare blitt verre og verre siden den gangen.
– Det er vanskelig å forklare, men det er helt umenneskelig det som skjer. De som guider eller menneskesmuglerne behander folk veldig dårlig. De er bare opptatt av penger. Når de kommer til Libya vet ikke flyktningene hva som skjer. De blir bare lastet inn i båter. Mange tenker på det, men når de har kommet så langt har de ingen mulighet til å trekke seg. De er redd, men det er ikke rom for å tenke, de må bare ta sjansen og dra videre, forteller han vel vitende om at både venner og familie kan bli tvunget til å ta samme veien.
– Jeg tenker på dette hele tiden og har ikke sovet ordentlig på ei uke, forteller han.
De ønsker oppmerksomhet rundt markeringen.
– Vi gjøre det for å minnes alle de som har dødd i denne situasjonen. For oss og andre kan det være bra å bearbeide sorg og bekymringene for vi føler. Men ikke minst er det for at de med makt og myndighet reagerer, sier Asmerom Tekle (18).
– Det er ikke for sent å hjelpe. Fortsatt kan mange liv berges, sier Million Tekleab.
Mishandling og drap
Berhane Tuom (17) og Asmerom Tekle har samme erfaringene som Million Tuor. Alle tre er svært bekymra for situasjonen.De forteller om et udemokratisk hjemland der folk ikke har noe valg i forhold til fremtiden.Det er ingenting de kan gjøre. Rømmer de fra militære blir familene rammet. Mange må bare flykte.
– Det er veldig mange som ikke kommer videre. De sitter fast i land uten mat og medisiner. Og de blir utsatt for mishandling. Mange blir drept. Vi er redde for hva som skjer. Jeg blir urolig i kroppen og det er vanskelig å takle i hverdagen. Vi hører jo at mange er på vei til å ta samme ruten som vi tok, sier Berhane Tuom.
– Hvordan føles det å sitte i Norge å oppleve alt det som skjer nå?
Alle tre er klar på at de er utrolig takknemlig for all hjelp de har fått i Norge og at de er heldige. Men det er uansett vanskelig for dem.
– Det er tungt, vi snakker om det hele tiden. Vi føler oss maktesløse og slitne både fysisk og psykisk i denne situasjonen. Og det er helt utenkelig at noen blir halshugget fordi de har en annen religiøs oppfatning. Det er umenneskelig, sier Asmerom Tekle.
– Jeg føler det samme. En føler seg helt hjelpesløs i forhold til hva som skjer. Tankene går hele tiden tilbake hele tiden, sier Million Tekleab.
